Nye muligheter

Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway skrev boka ”The Old Man and the Sea” i 1952. Om ikke innholdet i boka helt matcher min opplevelse av året 2010, passer kanskje tittelen, og noen fellestrekk er der; havet, fiske og for meg også seiling. Bildet tok jeg i det vi runder Stadt i tungsjø og vindstilla på tur hjem fra Gøteborg i sommer.

2011 vil ha mange muligheter, ta vare på dem!

Rein

Jeg aner fred og ingen fare. På tørt og godt vinterføre kjører jeg innover Velfjordveien. Har tenkt meg på Grøndalsfjellet på ski ettersom Gåsheia var stappa av folk og ingen parkeringsplass ledig der akkurat da jeg var innom. Mange dyrespor i veikanten får meg til å slakke på farta, best å ta signalene på alvor. Heldigvis, for i en slak sving rett etter Stegan står reinflokken i veibanen. Med vanlig fart ville jeg kjørt rett inn i den, nå klarer jeg å stoppe i tide. Men hjertebank fikk jeg så det holdt.

Flokken har det ikke travelt. Etter hvert trekker de ut til siden og slipper meg forbi, er tydeligvis vant til biler og trafikk. Videre innover ser jeg flere små reinflokker ute i terrenget. Skituren gjør godt, og skrekken slipper taket. Kan dvele med opplevelsen, det er jo ikke hver dag jeg opplever rein på så kloss hold…

Gildeskålboka

Har sittet og lest i ”Gildeskålboka 30” utover en tidlig morgen. Også i år var det mye interessant å lese fra min fødselskommune. Sågar fant jeg meg selv på et av bildene; fellesbildet av ”Konfirmerte i Gildeskål hovedkirke 26. juni 1960”. Å lese gildeskålboka er blitt en romjulstradisjon både jeg og fruen setter svært stor pris på. Min snart 92 år gamle mor har kjøpt og sendt meg den som julegave hvert år siden den begynte å utgis høsten 1981. I år og lå det med en selvskrevet julehilsen til meg og familien fra henne.

Det slår meg at selv om jeg har bodd i Brønnøy kommune i snart 40 år og regner den som mitt hjemsted, henger jeg stadig like fast i Gildeskål kommune generelt og Sandhornøya spesielt.

Julebonde

Hele flokken sto og ventet på meg at med fjøsen på Djupåsen da jeg i grålysinga i dag kom for å fore dem, utgangersauene til min seilervenn. Selv hadde han tatt seg litt julefri og var på hytta. Tålmodig sto de utfor fjøsdøra mens jeg hentet høyballen, fulgte meg så tett og kastet seg over høyet idet jeg la det utover marka. I godværet brukte jeg ikke fóringsbåsen. Da jeg kom ut fra fjøsgangen med pellets, sto de på trappa igjen og ventet; hadde skjønt at nå fikk de julegodteriet.

Tross 10 blå grader var det godt å komme seg ut og i aktivitet. Elgen beitet i veikanten og lot seg ikke affisere om jeg knipset et bilde i forbifarten. Rådyrene så opp lenger mot gården, men fortsatte etingen; sulten var større enn nysgjerrigheten i dag. En snill formiddag ble det, ute blant dyr i vinterlandskapet. Hjemme ventet middagen, pinnekjøtt med tilbehør fra i går.

God Jul

..som kanskje har brukt tid på

å se på bildene jeg har lagt ut eller

lese det jeg har skrevet..

Pujan

lat og forvent i sofaen han ligger

nykokt fisk er det han digger

rund og god over magen

få er turene nå i hagen

å gjespe han knapt kan orke

helst vil han sove -og snorke

Ørret

Jeg lå her ofte på brua som guttunge og kikket etter ørret. Spenningen herjet meg og vær og vind betydde lite, bare jeg fikk et glimt av ørreten langs elvekanten. Å fiske den var ikke så nøye, selv om det var stas og ga status blant kameratene. Men det var før faderen bygde bygdas første bad med vannklosett og la kloakken ut i bekken. Resultatet var at all fisk nedenfor utløpet forsvant, til min bekymring og frustrasjon. Men ingen kunne, eller ville, snu utviklingen. Hvem brydde seg om noen ørret? Det kom mange avløp etter hvert.

Å protestere, visste jeg var bortkastet energi. Og greit var det jo bare å kunne stikke på badet, varmt og lyst som det var der, når klosettet skulle brukes. Egentlig ville jeg ikke bytte tilbake til utedoen i fjøsgangen, selv om det tidvis hadde sin sjarm å kunne sitte med dodøra oppe; da så jeg rett inn i fjeset til fjordingen vår, han Roy, som hadde stallen sin der før han ble byttet ut med traktor. Han reiste seg alltid når vi kom inn fjøsdøra, humret litt og tagg etter mat med snille hesteøyne. Det var selskap i ham, den korte stunda vi satt der før fjøslukt og sno jaget oss inn igjen, til kveldsmat og legging. Søvnen kom fort i den alderen, fikk aldri tid til å reflektere over ørret og utvikling før det var morgen og viktigere ting å ta seg til.

N70BR

gammel og halvfull

av vann

sliten og tært av

tidens tann

fortøyd og lite

nyttig

snart 70

Julekort

Så er alt ved det gamle; etter kuldeperioden fikk vi i dag sø’vest stiv kuling og regn, masse regn. Til helga blir det frost igjen; ned mot -20 grader i følge Yr.no, -om de spår rett denne gangen. Det er lite folk i byen, tross at det ikke er lenge til jul. Storgata har til og med ledige parkeringsplasser.

Selv haster jeg hjem igjen, etter å ha sendt julekortene til de jeg ikke kan nå via sosiale nettverk på datamaskinen. Hjem til ferdig middag og kanskje en kaffe og litt førjulssmak på julekakene etterpå, før de pakkes vekk til jul.

Endring

I året 1986 lå min ”lille Gøy” fortøyd etter endt seilas. I 2010 sliter ”Sunwind” marinaen i nordvestkuling etter kraftfull seiling. Bildene er tatt på samme sted. Forandringen er stor på disse årene, både på stedet og med båtene...

Det sies at seilgleden er omvendt proporsjonal med båtstørrelsen…

Mandagsmorgen

Det kunne vært mere snø og det kunne også vært mere dagslys. Men det er advent og da får jeg vel ta til takke med det som er og heller nyte turen innover en stille og glissen skog. I dag har jeg ingen hast, har hele formiddagen til rådighet om jeg skulle trenge det og ettermiddagen også, for den saks skyld. Skiutstyret jeg kjøpte utpå ettervinteren i år er helt i samsvar med reklameskrytet, det funker og det øker turgleden. Påkledningen derimot skriker det ”gammel mann” av. Heller det enn å vekke latter hos eventuelle skigåere jeg måtte møte, om jeg troppet opp moteriktig og i siste skrik skiantrekk. Innbiller jeg meg…

I går derimot gikk det unna i løypa, yngste barnebarnet sørget for at jeg fikk kjørt meg skikkelig. Forholdene på Gåsheia var optimale for oss med nysnø og godt tålelig temperatur. Etter et par runder med både flatmark og utforkjøring, kjente i alle fall jeg at det var behov for mat og drikke. Det gjelder å slutte mens leken er god, da gruer vi oss ikke til neste tur.

Sporsnø

Det er fint å ferdes rundt Movatnet. Naturen er allsidig med rikt dyre- og fugleliv. Og ørreten biter om sportsfiske er hobbyen. At området ligger like ved kystriksveien og dermed er lett tilgjengelig fra bil, er ikke noen ulempe heller. Sitter du stille en stund, på en stubbe eller en stein, kan du fort kunne observere både rev, rådyr, elg og flere småfuglearter, svaner og ender. Ofte innen fotorekkevidde.

Nå er det sporsnø og mulighet for interessant sporing av dyrene, på ski eller på føttene. Sporene kan fortelle mye; hvor de skal, hvor de har skaffet seg mat, eller jaktet, alt etter art. Av og til kan man bli overrasket. I sørenden av vatnet, der du kan kjøre ned til det med bil, fant jeg i et rådyrtråkk, tydelige spor etter gaupe. Eller gauper, sporene tydet på det ut fra flere størrelser på fotavtrykkene. Store spor, ca 10 cm lange avtrykk på de største. Jeg fulgte dem et stykke, men uten ski ga jeg opp. Det gikk for tregt.

Men dagen var reddet, jeg hadde noe å spekulere på, finne opplysninger om og fantasere omkring antall og utfall av jakta deres. Neste gang får jeg øye på dem, håper jeg…

Formiddagsdrøm

Fikk et umiddelbart ønske om sommer i hagen i dag mens jeg nøt en havreflarn på stua og formiddaglyset var på snarvisitt. Fruen kunne ha dekket et beskjedent kaffebord i gapahuken, med kaffe, nystekte vafler og syltetøy. Sola ville sørge for god temperatur, lukt og farger fra hagens mange blomster var til underholdning. At Pujan hadde sikret seg godstolen kunne overses, denne gangen, så slapp han å sende bebreidende blikk som ødela øyeblikket. Naboene kunne gjerne kikke beundrende over gjerdet?

Synd det er en stund til sommeren kan kaste seg over oss igjen.

Førjulstid

Dagene kommer fort nå. Det rekker knapt å bli lyst før det mørkner igjen. Må innrømme at jeg liker adventstida og alle fargene i mørket, eller kanskje rettere sagt alle nyansene, alt etter vær og tidspunkt på døgnet. Finner mye glede i motiver til bilder som skulle vært tatt om det hadde vært lys nok, eller om jeg hadde hatt mot nok til å rigge opp utstyr uten for mye oppmerksomhet fra omgivelsene. Så lagrer jeg heller bildene i hodet, er nok best slik.

Det er store fordeler med fruens sunnmørske bakgrunn; det er orden på både hus og gaver. Ulempen min er at latskapen overtar, om jeg ikke passer meg. At sofakroken blir tilholdsstedet for både Pujan og meg utover dagene. Det er ikke plass der til oss begge, romstore som vi er blitt.

Nissedrakten er stuet vekk for lenge siden, jeg ble tidlig gjennomskuet og konfrontert med fakta, barn er nådeløse slik. Kanskje best å ha gavene under juletreet, man ser dem og er sikker på å ha dem, nissen kunne jo finne på å gå til feil hus, - gamle mannen…

Påfunnet med å pynte Pujan til jul, ble ikke vellykket.

Sauhøv

"Smalahove er først og fremst førjulsmat. Det var vanlig at det første smalahovemåltidet gikk av stabelen først i november. Siste smalahove skulle spises siste søndagen før jul. Denne dagen ble kalt skoltesøndag. I mange bygder var det fast tradisjon med smalahove skoltesøndag og er det den dag i dag", forteller matprat.no meg.

Tror nok jeg fortsatt vil vente på julaften og pinnekjøtt.

Turist

Om jeg var turist på første klasse på hurtigruta en sommerdag, hadde utsikt og god mat, og en seng om bord i takt med bølgene; gjorde det ingenting om det regnet litt og Brønnøysundet er trangt. Med fotoapparat på magen og i ny jakke, hadde jeg framtida foran meg igjen, ennå en god stund…

I opplag

ein båt

mot eit naust

full av råt’

det vart haust

Planer

Til helga har vi planer, yngste barnebarnet og jeg, om å komme oss på sjøen igjen for å fiske. Har giret oss skikkelig opp på TV-programmer om Ekstremfiske og Monsterfisk, nå bare må vi prøve selv. Etter forrige tur kunne han dra hjem med en plastpose full av skinn- og beinfrie fileter, kvalitetsfisk. Pluss kattfisk til Pujan, nok til flere uker, selv med hans appetitt.

Håper at værgudene er på vår side denne helga. Når storfisken skal tas..

Speilbilde

den så speilbildet sitt

i vannet

oppdaget en svane

ikke den grimme ælling

Pinnekjøtt

Jeg er i godt selskap for en gangs skyld, når jeg nå gir opp å vente på ei god fårikålgryte til fordel for pinnekjøtt på julaften. For julaften er synonym med pinnekjøtt hos oss. Og hele 31 % av det norske folk, eller rundt 1,5 millioner nordmenn, spiser pinnekjøtt julaften og flere og flere har det på menyen i løpet av jule- og nyttårshelgen. Navnet kommer av kokemetoden, damping over bjørkepinner. Pinnekjøtt kalles også julesteik, ribbesteik, pinnesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe. Min oppgave på juleaften har vært å skaffe bjørkepinnene; et arbeidsstykke med livet som innsats om snø og is ga utrivelige arbeidsforhold i åsen bak huset der pinnene skulle hentes. Underholdende kanskje, men fruen har innsett risiko og galskapen i det og bruker nå vanlig rist.

Det er godt å ha noe å gå og glede seg til, se fram til med spenning og litt andakt. Når julaften endelig er der og bordet er dekket; er det en opplevelse for både øye, nese og gane. Pujan og jeg, i godt hold begge to, har innsett at vårt bidrag er å holde fred og vente til alt er ferdig. Det er vi blitt flinke til, etter hvert…

Voksen

Det var en god følelse å treffe eldste barnebarnet i byen i pappas bil. Se ham cruise rund i gatene og bare nyte situasjonen, med førerkort i lommen og full tank. Jeg kommer garantert til å savne kjøreturene våre, øvelseskjøringen i skiftende vær og årstider. Småpratingen, med litt godt å spise når øktene ble litt lengre enn planlagt og magene romlet om kapp.

Å ta lappen er kanskje det endelige beviset på at man er voksen…

Julebord

Det slår meg idet jeg kjører opp brua og ser sørgående hurtigrute Polarlys med kurs mot Torghatten og Rørvik, at flere av mine tidligere kolleger kanskje er om bord og i ferd med å gå til bords. For å ha årets julebord. Husker hurtigrutenes julebord som noe av det mest overdådige og beste jeg har opplevd; en ren matorgie både for øye og mage. I Rørvik bytter man til så nordgående hurtigrute hjem igjen, nå med fest og dans.

Tenker jeg gjerne skulle vært om bord sammen med dem, opplevd stemningen, maten og kanskje den gode samtalen på tur hjem igjen. Kunne hoppe over besøket på Cred og aperitiffene der før ombordstigning, og kanskje også barrundene på nordgående. Da slapp jeg drosjekøen ved ankomst Brønnøysund etter midnatt, kunne kjørt egen bil hjem. Og bli møtt av en forbauset Pujan i garasjedøra; hva gjorde matfar ute på denne tida av døgnet?

Det blir nok bare med tanken, i år også. Tiltakslysten er ikke stor nok og det begynner å bli noen år siden sist jeg spiste sammen med dem. Kanskje finner vi ikke tonen lenger? På impuls svinger jeg inn på Eurospar på Salhus, kjøper meg en boks Cola og et kyllinglår til hjemturen. Årets julebord er sikret, for min del...

Blå grader

Tør jeg håpe på seiling i helga?

Gjemsel

Jeg har et anstrengt forhold til kråker. Liker dem ikke og ser helst at de skygger unna der jeg ferdes. Forleden dag lot jeg meg likevel underholde av ei kråke på parkeringsplassen til Mega i Brønnøysund, mens jeg pakket i meg en pose peanøtter, småsulten som jeg var. Nysgjerrig fulgte kråka med meg fra gjerdet til gjestehavna. Kikket jeg på henne, snudde hun ryggen til og lot som jeg var luft. Så jeg en annen vei, gransket hun meg igjen. En stund var jeg fristet til å slenge noen nøtter til henne, men tok meg i det. Til slutt innså hun kanskje at det ikke ble mat å få fra meg og ville hevne seg; ikke mat, ingen bilder.

Jeg lurte henne til slutt, tror jeg, knipset henne der hun gjemte seg under gjerdet og mente seg usett.

Ærfuglegg

En seiler må regne med stilla, at sjøen ligger som lakka uten et vindpust eller krusning. Er man seilfantast i tillegg, startes ikke motoren med en gang. Man blir ganske enkelt liggende til vinden finner på å komme tilbake igjen. Tiden kan nyttes til å få i seg mat eller bare være der. For mange år siden lå jeg en fin sommerkveld sør i Toftsundet og ventet på vind mens jeg leste om seiltrim. En slitt sjark kom for halv fart tøffende bort til meg og en gammel fisker, en navnebror, spurte om jeg trengte slep. Jeg forklarte situasjonen, men så at han fant den noe skrudd; alle ville vel hjem før det ble for seint. Om man var vel bevart.

Det ble en lang og god prat om båter og fiske, om seiling før og nå, og utviklingen i samfunnet. Da han startet opp motoren igjen for å dra videre utover til Onstein, der han eide et hus, spurte jeg om han ikke savnet seilingen, den gode stillheten, lydene i naturen? Overrasket over spørsmålet kom svaret: ”Det ska e sei deg, Hans, at så lenge det finns en dråpe bensin å få tak i, ska det’kje ei mast eller et segl i min båt, det kain du lit på”! Så forsvant han raskt inn i styrehuset og kom ut med en gråpapirpose som han rakte meg over ripa. ”Sjå her, ta dem, så har du nokke å trøyt tia med te du får bør igjen”. Så dro han.

I posen lå tre ærfuglegg. Jeg kokte et av dem straks og sammen med kaffe og brødskive ble det kveldsmaten. Det ble god tid til å tenke gjennom møtet og forstå synspunktet hans. Vinden uteble og jeg måtte til slutt ty til motorkraft til hjemturen. Fruen sov da jeg listet meg til sengs.

Kjølvann

havfruen danser
i mitt kjølvann jeg
hører melodien
klore seg fast
bli der











22.11.2010

Gamle skrog

Uka som kommer blir kald, svært kald ifølge Yr.no sine varsler. Så er det vel bare å holde seg innendørs, i lag med katta krølle seg sammen i sofakroken med ei god bok, eller musikk på PC’n. Fyre opp vedovnen tidlig og la dagene komme; gamle skrog har ikke godt av å være ute i sprengkulda, forfallet setter seg raskere da. Og fruen setter pris på å stå opp til varmt hus, kanskje er jeg nærmere en god fårikålmiddag neste helg, om god vedvarme preger uka innendørs.

 ”Dream on” vil de si, de som kjenner meg godt. Og vet at jeg trives ute, uansett vær. Med rennende gammelmannsøyne og rød, dryppende nesetipp traver jeg nok rundt Torghatten, eller andre steder hvor is ikke gjør det alt for uforsvarlig, vil jeg tro. Jeg er da ikke dårligere enn de som har sitt yrke ute året rundt, og liker det. Pujan får regjere sofaen alene, den stunda.

Vinterved

Vinterved i maisnø på Lekanger.

Ved trengs nå om dagen med ganske mange blå grader ute.

Inne kan man gjøre som Pujan,

legge seg

foran vedovnen.

Drømme om jakt

i varmere strøk.

Færing

”I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandsommerens evige dag”. Slik begynner boka ”Pan” av Knut Hamsun. Jeg har óg tenkt og tenkt de siste dagene, ikke på nordlandssommeren, den har jeg i meg og med meg etter alle disse årene her oppe, men på nordlandsbåten, en hundromsfæring. Var innom brygga til Sigurd forleden dag, han viste meg den, nykjøpt fra Vollan i Bindal; uprøvd og usminket ennå sto den og ventet på rigg og maling. Jeg måtte bare ta bilder av den fra alle kanter. Det er disse bildene jeg har sittet og studert.

Egentlig liker jeg ikke nordlandsbåtene som bruksbåter, synes de er farlige både å bruke og seile, sammenlignet med dagens moderne konstruksjoner, og har tatt flere liv opp gjennom årene enn noen annen båttype. Så jeg er glad de i dag mest er til pynt; på museer, i foreninger og klubber og kan seiles der under kontrollerte forhold i regatta og tilstelninger. Og samtidig fungere som dokumentasjon på tidligere tiders redskap.

Men jeg må litt motvillig innrømme at de er fine å se på, smekre og linjelekre, nesten som kunsthandverk å regne. Selv uten den tradisjonelle make up’en er de et syn, vel verd å bruke noen ekstra timer på, synes jeg. Da er vel ikke den tiden bortkastet?

Sometimes

Sometimes I feel small

Kabal

Bra er det at ingen har noe med hva vi bruker tida vår til. At det er til noe fornuftig, nyttig og inntektsbringende. Da hadde jeg ligget tynt an! For hva skal jeg ta meg til utpå kvelden, når TV-reprisene blir for mange og nyheter og annet man kan finne på internettet, er lest? Når biblioteket er stengt og uteliv ikke er noe alternativ? Heldigvis kan man, i all stillhet selvfølgelig, legge kabal på PC’n, uten at fruen eller andre vet om det og kan bry seg. Hun må gjerne tro at jeg holder på med noe viktig, oppslukt som hun ser jeg er. Lyden er skrudd ned, den irriterte katta ved siden av meg i sofaen. Så kan jeg nyte den lille seieren det er at kabalen går opp, bekreftelsen på fortsatt liv i toppetasjen.

Verre var jeg før, da laget jeg statistikk over tid og resultat, framstilte grafisk om utviklingen gikk rett vei, at jeg hele tiden brukte kortere tid på å få kabalen til å gå opp. Tall er gøy, innen rimelighetens grenser. Jeg har sluttet med det nå; å konkurrere med meg selv hele tida. Komikken i det ble for tydelig. Det får holde å følge med i oversikten som følger spillet, se til at vinnerprosenten ikke synker alt for mye, i takt med alderen.

Novemberdager

Det er november og dagslyset korter ned på sitt besøk. Friskt er det å være ute på tur, om det ennå ikke er mange minusgrader. Har en følelse av at det meste i naturen legger seg på sparebluss. Lite lys er det til fotografering, men med stativ, blitz eller høy iso, går det på en måte. Får prøve meg på motiv tilnærmet sorthvitbilder, ta utfordringen som ligger i å få fram alle nyansene.

Seilbåten er klargjort for vinteren, vanntanken tømt og seilene skal tas ned, vil skåne dem for fukt og frost til ut i mars, dyre som de er i innkjøp. Båten blir brukt, men for motor, til fiske for det meste. Vemodig egentlig; for noen år tilbake varte seilsesongen året rundt, uansett snø og kulde, bare når tauverket om bord var frosset, var det landligge. Folk ristet på hodet, gærning, fikk jeg høre. Nå trøster jeg meg med at heller ingen andre er ute og seiler. En mager trøst; helst en unnskyldning for bedagelighet.

”Un dia de noviembre” på spansk eller ”En dag i november” på norsk, spiller fruen på gitar på stua. Tror nok den spanske novemberdagen er noe annerledes enn den vi opplever her, på musikken å bedømme. Jeg griper meg i å se fram til våren; til hvitveis på bakken og løvsprett i lia..

Bakvendtland

Versting

Må innrømme at jeg har raljert over pensjonistene jeg kjenner, de som etter hvert bare snakker om gamle dager, det vi si da de var unge; hvordan verden var da og hva de opplevde og foretok seg. Har ironisert over hvor klare og detaljerte minnene deres blir. Hvor mye det betyr for dem, at vi andre orker å høre på. Jeg skulle aldri bli som dem! Leser de aldri aviser, bøker, eller ergrer seg blå over hvor dårlige programmene, reprisene, på nrk er? Eller misunnelig får pustebesvær av å legge merke til hvor dyre og flotte tjenestebilene i kommunen er blitt; bare SUV’er og firehjulstrekkere som blir byttet i nye før de rekker å bli innkjørte? Manglet det ikke penger til skole- og helsesektoren? Skulle ikke eldretjenesten skinne og svømmebassengene fylles, i følge Jensemann, før han ble valgt og bruker statskassa i utlandet til å fremme egne jobbmuligheter i FN-systemet?

Kanskje er jeg treg som nekter å innse at jeg som pensjonist er gått ut på dato for samfunnet. At ingen orker å høre på gamle tøvkailla med sterke meninger og ingen arena lenger å framføre dem på? Har ikke vi 68-ere forsynt oss nok av kaka, allerede? Det demrer litt for meg; om minneforskyvningen fra nåtid mot gamle dager og barndom er biologisk betinget, er vel alt normalt og logisk; vi blander oss ikke i det samfunnsaktuelle men beveger oss stadig dypere inn i en ny barndom. Er jeg i ferd med å bli en versting, en tilbakeblikker?

Hårsveis

Vi så omtrent slik ut, på 60-tallet,

med Brylkrem og hagl i håret?

Fårikål

Tidligere i høst satt jeg en søndags formiddag på toppen av Skutfjellet på Horn og fantaserte om fårikål, denne Norges nasjonalrett, tenkte jeg måtte huske på å nevne det for fruen, at vi kunne feire Fårikålens festdag siste torsdag i september. Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne nyte en skikkelig fårikålmiddag sammen, bare vi to, gamlingene. Jeg kunne dra på tur mens hun laget middagen, så gikk jeg ikke i veien eller ufrivillig irriterte henne mens hun forberedte delikatessen, og kanskje så seg tid til å lage litt god dessert til også? Tanken forekom meg ganske så realistisk, jeg kunne se sau beite nede på jordene, nesten som de bare gikk og ventet på å bli lagd fårikål av.

Nå er vi i november og jeg har stadig like lyst på fårikål. Har ikke fått meg til å spørre henne ennå, opptatt som hun er søndags formiddag med gitarspilling og gode bøker; har liksom fått bedre tid til det nå som hun er pensjonist og må selv få bestemme hva hun vil lage til middag. Jeg er en tålmodig sjel, en dag må hun vel se på meg at jeg trenger fårikål, så godt som hun kjenner meg etter hvert. ”Salig er de tålmodige for de skal arve jorden” heter det i skriften. Jeg vil heller ha fårikål.

Heavens door

Ikke akkurat denne helga vel?

Flashback

Før i verden lå robåter i tre her, som Franklin og Junsen vår i landkale og sjekta dradd opp på berget. På svai utpå lå Tjukken, Orion og lettbåten til Arne. For anker lenger ut; skøytene Arvid, Lekanger og Sandhornet, Aurora og Alida, Argo og Ekert. De ble borte alle sammen, etter hvert.

Før i verden var sommeren alltid her. Blåklokker, Stemorsblomst, Tiriltunge og Strandnellik sto i full blomst oppå Skjæret, mens nordavinden tynte dem og gjorde sommervarmen utholdelig for oss med sommerklipt sveis og kortbukser. Det er ebbe her, nå i ettermiddagssola.

Korstroll

Spor

- Du har nå jammen mye rart for deg, utbryter fruen, lettere oppgitt over min stadige konsentrasjon rundt fotoapparat og bilder; der motivene ikke alltid speiler en hensikt og fornuft, snarere tvert i mot. Typisk nordlending, han hadde med seg silkeskjerf og wienerbrød heim fra Lofoten i stedet for penger etter lofotfisket, kan hun fortelle, sunnmørsk praktisk som hun fortsatt er. Jeg skjønner etter hvert at jeg må gjøre noe, at ennå er det mye hageutstyr å samle sammen og vinterlagre i gapahuken før neste snø- og kuldeperiode setter inn. Det jeg glemte sist.

Det er ingen trøst å få fra Pujan heller, grodd fast som monsen er i sofaen for tiden. Han letter likevel på øyelokket idet jeg forlater sofakroken og pc’n for å gjøre arbeidet, liksom for å markere tøffelhelten jeg framstår som og hvor mye han bryr seg. Fruen burde sendt ham ut under ripsbuskene for å fange mus og gjøre nytte for seg, han og.

Så var vi to som kunne komme inn etter endt økt og kaste oss over ferdiglaget middag og en kaffeskvett etter på. Å være lat og bortskjemt gjelder ikke meg, tror jeg.

Sørover

Muligheter

”Her er dagen, her er jeg. Så får vi se hva jeg kan fylle den med”, sa min snart 92 år gamle mor på spørsmål om hvordan hun fikk dagene til å gå. Det blir dermed opp til meg å gripe mulighetene som byr seg og gjøre noe ut av dem. Denne uka har vært travel, tross høstvær i alle fasonger og styrker; med ferdigrydding av veitraseen til hytta i sludd og regn, innsamling av min seilervenns utgangersau og opplessing på dyretransport til slakteriet i morgenfrost og klarvær, samt seiling av en 40 fots regattabåt fra Ylvingen til Brønnøysund i østlig stiv kuling og etter hvert regn for vinteropplag, for å ha nevnt noe.

Oppvokst på gård, var det en kjekt å oppleve kontakten med dyr igjen, og se det praktiske i arbeidet. Boklig lærdom om andre transporter i tettpakkede vogner, fikk man skyve til side og la være å reflektere over. Og jeg kunne nesten se tanken på høstens fårikålgryte i eierens øyne der han klipset nummer i sauørene og klasket rødt merke i panna på dem.

Godt var det også å høre kulingens uling i riggen og kjenne regattamaskinens svar på vind og bølger. Merket knapt duggede brilleglass og kald sjøsprøyt, men la merke til den rolige stemningen; det er liksom slik det skal være om bord i en seilbåt. Vi delte en plate Firkløver sjokolade og litt Cola. Usunt, men forfriskende under seilas. Man blir aldri for gammel til å more seg.

Guitarboogie

Det hendte at jeg drømte om å bli en stor gitarist, i tenårene. Så sterkt var drømmen at jeg på postordre kjøpte et ”Jørgen Ingmann gitarkurs”, lærte meg noter og skaffet meg gitar, på avbetaling. Det var greit å ha en hobby å ty til på små og dårlig møblerte hybler når lekser og arbeid var over for dagen. Men jeg var nå ikke helt fornøyd med framgangen i spillinga, hadde sett for meg at musikken skulle flyte lettere og vakrere fra min hånd enn den egentlig gjorde. Det holdt da til “When the saints go marching in” og “Red river valley” mv i godt lag, og til barnesangene da datter og barnebarn var små. De holdt ut.

Litt tyngre var det, til å begynne med, å innrømme at fruen taklet gitaren på et høyere plan enn meg. Nå har jeg lært meg heller å nyte musikken hennes, enn å konkurrere om å være best. Likevel, det hender at jeg, når jeg er alene hjemme, tar gitaren og prøver meg på gamle takter. Så opplever jeg at fingrene ikke helt vil følge hodet. ”Guitar boogie”n blir ikke som før og gitaren havner i stuekroken igjen, som dekorasjon. Men det vet jo ikke besøkende…