Matauk

”Morfar, kom med hytten”, hyler yngste barnebarnet, ”og du treff, denne gangen!” I en halv time har han kjempet med fangsten, adrenalinet pumper hos begge to; er det kveite, steinbit eller kanskje breiflabb som stritter i mot nede i dypet? Etter noen minutter til ser vi fisken; en torsk, den største vi har fått, hittil. Vi fisker med stang og sluk, det er størst sport og spenning i det, synes vi. Etter veiing og måling: 11 kilo og110 cm. Det holder til bronsemerke i ABU/Rekordfisken og sølvmerke i Sølvkroken. Enda noen merker og diplom for storfisk til ham. I tillegg til noen store og fine fileter, som foreldrene gjerne tar imot.

Igjen har vi vært ute og fisket. Julikvelden var varm og fin, selv med yr i lufta. Da vi ga oss rett før midnatt, hadde vi fylt stampen med fisk; fin sei, en hyse, 2 makrell og resten stor, fin torsk; fast og fin i fisken, selv i en måned uten R. Største torsken hans nå var på 5,9 kg og flere på mellom 2 og 3 kilo. Å fiske er spenning og moro, det tar lengre tid å filetere og ordne fisken etterpå. Men det er ubetalelig bare å kunne gå i fryseren og hente fisk utover vinteren, fersk og med beste kvalitet.

Og da har vi ikke nevnt opplevelsen, stemningen, og minnene fra turene.

Ebbe

Enda mer..

Skulle så gjerne:
- Fått pratet enda mer med min snart 92 år gamle mor når vi først var på ferie i barndomshjemmet.
- Fått besøkt enda flere gartnerier og utsalg sammen med min datter når anledningen nå var der, gjort mer av det hun setter pris på.
- Fått tatt enda flere fisketurer med barnebarna når båt og vær var så høvelig.
- Fått gjort enda flere turer omkring i området med dem, vist dem severdigheter og fortalt om gamle dager, så lenge de orket høre på…
- Fått snakket enda mer med søsken og nær familie som også ferierte på stedet. 

Det ble nå det det ble, denne gangen.

Forventninger

Godlynt brummer den kraftige dieselmotoren, varmt julilandskap legges bak oss på motorveien. Heimturen fra ferie på barndoms trakter er et faktum. Ved siden av meg døser eldste barnebarnet, etter tidligere, høylydt, å ha uttrykt stor tilfredshet med byturens innkjøp av merkeklær. Blir tøft å treffe igjen vennene hjemme nå, få vise fram investeringene.

I baksetet høres lavmælt prat mellom min datter og yngste barnebarnet; skal tro hvordan han Pujan, gammelmonsen vår, har det? Har han savnet dem, eller bare ligget og slikket sol, nedi gapahuken, slik han har for vane sommerstid. Umakredd som han er, han og. Har han lært av meg, mon tro? Uansett, det blir nå godt å se ham igjen, kose, stryke den solvarme pelsen, forstår jeg. I bagasjerommet, overfylt av ferieoppakning, er det også, så vidt, funnet plass til plantene hennes, fra besøket på Steen og Wormsen staudeplanteskole. Nå haster det å komme hjem, få dem i jorda, kunne glede seg over farge og form, vise dem fram til venninner og forbipasserende. Planter til mora er også husket på. Og alle slukene yngstemann kjøpte på byturen, de skal få gjøre opp for seg gjennom mye og stor fisk. Så fort som mulig etter hjemkomst. Det kribler i magen allerede. Også til å se farens 5-kilos laks, tatt på stang mens de var på ferie.

Hjemme venter montering av ny gearwire på båten, må ha den i drift umiddelbart, være klar for seiling og fiske. På hyttetomta venter grunnarbeidet, støyping av pilarer. Og fruen husker sikkert annet arbeid som venter på meg, fortrengt til fordel for ferie og samvær med familie, opplevelse, nordlandsnatur. Som jeg, for så vidt, har og kan gjøre hele tiden.

Fritatt

Det snerrer iltert i kantklippere, det trimmes og plantes nytt. Naboene har det travelt, må gjøre hagearbeidet etter arbeidstid. Er ikke pensjonister, ennå. I vår hage er det stille, fruen er ferdig med dagens vedlikehold og roen har senket seg, kaffen og kjeksene er spist, bare knotten holder stand, som den bruker å gjøre i varme julikvelder. Jeg hadde ikke mot til å dra om bord i båten i dag, har holdt meg nær husene i tilfelle jeg kunne bidra med noe. Men ordrene kom ikke, i dag heller.

Upraktisk til hagearbeid er jeg; mangler forståelsen, tror jeg, Men det er nok tilfeldigheter som har ført til fritakelsen, mener jeg. For noen år siden skulle jeg overgå min nabo som hadde kjøpt motorisert kantklipper. Jeg bare måtte kjøpe en større og finere en. Dyr var den og! Fruen kom ut for å bivåne testslåingen, og med stor iherdighet gikk jeg løs på oppgaven, skulle bevise investeringens lønnsomhet. Da jeg endelig så opp, så jeg rett inn i fruens skrekkslagne og rasende brune øyne, mens hun febrilsk ropte at jeg måtte slutte, noe motorbråket overdøyvde. Jeg hadde slått ned det meste av årsbeplantningen og litt av fjorårets. Det ble beordret salg av kantklipperen, neste dag, med tap! Og det ble en vandrehistorie ut av hendelsen, som også ble malt. Vi var lett gjenkjennelige på bildet.

Neste fadese var da jeg en godværsdag gikk og så på at hagen var litt rufsete nede ved gjerdet, ved gangstien. Handling fulgte tanke, jeg kvettet ljåen og finslo hele lengden, ca 50 meter, langs gjerdet. Fornøyd sto jeg nede ved porten da fruen kom av jobb, ville se hvor glad hun ble over tiltaket mitt, at jeg hadde sett at det måtte stelles litt. Fruen ble rasende, igjen. Jeg hadde slått ned alle hekkplantene hun hadde plantet langs gjerdet, de som, i sin tid, skulle skjerme for lyd og innsyn fra trafikken. Så grundig var jeg at de aldri kom opp igjen.

Spikeren i kista kom da hun skulle ha besøk av hagelaget. I uker hadde hun stelt hage og beplantning og alt sto og bare ventet på kjennerne. På en snartur i garasjen, rett før de skulle komme, oppdaget jeg at hun hadde glemt å frisere stykket bak garasjen. Litt gras og noen hvite blomster sto igjen. Dette måtte ordnes straks, og igjen svingte jeg ljåen. Nå kunne fagfolkene bare komme, noe de da også gjorde. Etter hagevandring og skryt, ble det kaffe og kaker, og fruen ville gi dem en liten overraskelse. Fort smatt hun ut og bak garasjen for å hente blomstene hun hadde gjemt og spart til anledningen! Men der hadde min grundighet ikke latt noe stå igjen. Det ble ikke blomster til laget, og heller ikke kjeft til meg, denne gangen. Men, jeg ble for alltid fritatt for hagearbeid.

Bestefar

Så godt å være bestefar, og pensjonist med god tid, selv om jeg aldri har hatt det så travelt som nå! Ha tid til en lang prat, kjøring hvis barnebarna skal noe sted, til fjellturer, eller fiske fra båt eller berg med dem. Og det er vel en bestefars privilegium å få skjemme dem bort litt, spandere en ny fiskesluk om yngstemann ønsker det, ivrig fisker som han er. Eller ha en ekstra femtilapp til eldstemann, som er i den alderen at han helst vil kjøpe sine saker selv.

Kanskje er jeg heldig som kan ha dem rundt meg, like i nærheten som vi bor, på hver vår side av byen. Få se dem vokse opp og utvikle seg, dag for dag. Ingen selvfølge det, mange må til andre steder for å finne arbeid og inntekter, og tar selvsagt barna med seg. Hadde jeg holdt ut bare å se dem i feriene? Og hadde de alltid lagt ferien til oss? Jeg blir litt taus og ser på katta, han Pujan, som ligger like ved siden av meg på sofaen, klar til kos om jeg skulle finne på å kaste øynene i hans retning. Eller bli avflåttet, full av flått som han er nå om sommeren. Han hadde så desidert ikke vært et alternativ til dem!

Snart drar vi på ferie sammen, i år også, til slekta mi nordpå, bo i et gammelt hus; med alle uthusene gården hadde den gang den ble drevet. Til fiske og turer på landsbygda, til bybesøk og bymat, det hører med til rutinene, det. Eller trøyte tida med lesing, data eller TV, om regnet skulle overraske oss. Viktig det der med å møte slekt og familie; bli en del av dem tidlig, og være trygg på å kunne bety noe, være noen de ser fram til å møte neste gang også.

Jeg slår av laptoppen, må nok sove bort litt av sommernatta, jeg også.

Snille gutter

”Alt ordner seg for snille gutter” sa Arne Brun Lie da Kurt var hos ham i USA for å kjøpe seilbåten ”Tresbelle”. Under seilturen med ”Tresbelle” fra Gøteborg til Brønnøysund de siste to ukene, snakket vi mange ganger om Arne, som om han var en kjenning som var med oss på ferden, et sted. Og som holdt humøret oppe når regn og motvind gjorde forholdene vanskelige. Det ble et slags slagord for oss oppover norskekysten.

Før turen hadde jeg sett DVD, med en gripende tekst til, og lest nyutgivelsen av boka hans: ”Seilas gjennom natt og tåke”. Dette gjorde nok sitt til at jeg følte jeg kjente båten og mannen, seileren, reisene hans. Besøkstallene på Facebooksiden ”Hjemkomst”, og You Tubevisningene, sier også litt om interessen for prosjektet og bakgrunnen.

Arne Brun Lie døde i april i år, og båten ligger nå hjemme i Brønnøysund, klar for nye oppgaver i ungdomsprosjektet. Og jeg, jeg er litt matt etter alle opplevelsene, og inntrykkene fra turen, og naturen; svenskekysten fra Gøteborg til Lysekil, så over Skagerak til Kristiansand og videre norskekysten oppover til Brønnøysund! Man kan bli utslått av mindre.

Overflod

Høyt blikk

Jeg sluker nettavisene samtidig med frokosten hver morgen. Må ha noe å la tankene kverne med utover dagen. Seilbåtstoff er snadder, og i Bodøavisa AN leste jeg om ”Lady B”, ikke den ”Lady B” jeg var på Shetland med, men en supermoderne, engelsk båt, med en 61 meter høy mast! Jeg er målløs, tenker automatisk på min båt der masta bare rager 15 meter opp mot himmelen. Tenk å eie den båten, eller kanskje helst, hatt den høye masta, kunnet innkassere alle beundrende blikk, og kommentarene fra kjennerne..

Noe som alltid har opptatt meg, og moret meg, er fokuseringen seilere har på masta. Der flere seilbåter møtes, suges seilerblikket opp mot mastetoppen; hvem har høyest mast? Hvor mange salingshorn har den? Instrumenteringen i mastetoppen; vindmåler, vindretning, windex, og antenner av forskjellig slag. Sikkert en dyktig seiler, dette, som skaffer seg mye informasjon. Man surner fort om nabobåten vinner; drithavn, skulle dratt videre til neste gjestehavn, den uten noen med høyere mast enn meg. Forresten, hva skal de med så høy mast, de seiler jo bare unntaksvis, kommer for motor i den beste seilervinden. To forseil på rull har sågar flere av dem nå, samt genaker, på rull den også.

Husker vestlendingen som kjøpte seg svær cabincruiser, uten motor, men med to svære eksosrør i hekken, la den i gjestemarinaen og bodde ombord sommeren lang. Hva skulle han med motor, skulle jo ligge der og sole seg i blikkene fra nabobåtene.

Om bare damene i båtene rundt meg er sommerkledde og brune nok, klarer jeg vel å holde blikket fra mastene, kanskje, jeg er slett ikke sikker.