Rain rain

“Rain, rain, go to Spain, Never show your face again” tenkte jeg da jeg kjørte forbi gården på bildet på tur hjem fra hytta. Tross nesten sommertemperaturer til aller sist i oktober å være, har regnet silt ned og skal fortsette med det, om metrologene får rett. Ikke at jeg bryr meg, men dagen er nå litt lysere med solskinn. Det er lov å håpe.

Nevnte barnerim har jeg hørt mange andre bruke, og jeg har brukt det selv også når regnvær har velsignet oss over lengre tid. At rimet går helt tilbake til Englands rivalisering med Spania og den spanske armadaen på 1580-tallet, har jeg ikke lagt så stor vekt på; bare rimet passet til anledningen og jeg kunne brife med det.

Men det er kanskje litt for stort sprang mellom et oversvømt jorde på Horn og den spanske armada...

Rimet I sin helhet:

“Rain rain go away,
Come again another day.
Little Johnny wants to play;
Rain, rain, go to Spain,
Never show your face again!”

Slekt

Jeg har digitalt foto-/videoapparat på mobiltelefonen, digitalt kompaktkamera med video, digitalt speilreflekskamera og et lite lommevideokamera med i fotosekken på mine daglige turer. Det er like naturlig som å ta på regnhyre når det regner. Og fotomotivene er mange, egentlig talløse. Av alle bildene jeg tar, blir kanskje 20 % lagret for ettertiden til egen fornøyelse og/eller dokumentasjon, resten slettet.

Det er bare papirbilder som blir historie, synes jeg; de digitale bildene blir liggende på harddisker og lagringsmedia til disse er umoderne og ikke brukbare; og bildene er tapt for ettertiden, dessverre. Jeg har sagt det tidligere også, men er ikke selv blitt flinkere til å overføre bilder til papir.

Jeg blir litt ydmyk når jeg ser bilder fra tidligere tider og generasjoner; hvor stor begivenhet det var å gå til fotograf for å bli avbildet. Og hvor mye tid og ressurser som ble lagt i hendelsen, hvor stolte de var av den. Så er det jo også artig for meg å se hvordan slekta så ut…. (fotograf ukjent).

Skarv

Tidlige morgener gir god anledning til lesing, også av annet enn nettaviser og gode bøker.

”Et gammelt sagn forteller at en av Lofotøyene sank i havet for tusener av år siden. Øya som hadde navnet Utrøst, eller Alvelandet som den også ble kalt, viste seg for gudelige når de kom i havsnød. Skulle en lete etter dette landet så måtte man følge skarven når han fløy ut fra Røst og vestover ut i Norskehavet. På Utrøst skulle det ha bodd et folkeslag av bønder og fiskere som var svært gudelige. De skulle ha levd i et paradis fri for sykdom og alderdom. Dette folket skulle være lyshårete, ha blå øyner og høy panne. De hadde og evnen til å omskape seg og å bli usynlig når det måtte passe dem.

Helt opp i våre dager fortelles det at fiskere som er gudelige og kommer i havsnød vest i havet utenfor Røst har opplevd at plutselig kommer det et land opp av havet og både de og båten befinner seg mitt i en kornåker”.

Jeg morer meg ofte med å følge skarvens dykking etter mat på grunna ut for hytta. Og ser de fine fotomotivene de utgjør. Om man kommer dem på skuddhold med kameraet… (bildet er fra Kyvika nær Brønnøysund).

Populær

Med fare for stadig å være en dag på etterskudd; ble dagen i går brukt til fisking, i alle fall formiddagen. Sol fra skyfri himmel og rundt 17 varmegrader ble en perfekt ramme rundt turen. Litt østavind måtte jeg tåle, når fisket var rimelig bra. Største fisken ble en torsk på 6,7 kg. Av den ble det både skinn- og beinfrie fileter og masse avskjær til å koke kraft på til fiskesuppe. En sei og noen småtorsker ble delt opp og lagt i fryseren til kattemat; Pujan får få dem kokt ved en seinere anledning.

Fruen strålte om kapp med sola over alt det fine fiskeråstoffet og jeg fant ut at kanskje skulle jeg ta en tur seinere i uka også. Artig å være sånn i vinden…

Pujan nevner jeg ikke, han åt seg sprengmett på rå fisk. Det går nok noen timer før han våkner igjen!

Torghatten

"According to legend, the hole was made by the troll Hestmannen while he was chasing the beautiful girl Lekamøya. As the troll realised he would not get the girl, he released an arrow to kill her, but the troll-king of Sømna threw his hat into the arrow's path to save her. The hat turned into the mountain with a hole in the middle".

Å sykle rundt Torghatten mens det lysner av dag, er et lite eventyr i seg selv, synes jeg.  Det kan stå elg eller rådyr i veien, men helst treffer du ingen og kan nyte termoskaffen på en stille benk eller en stein i veikanten.

Troll vær deg selv - nok...

Østavind

Det blir nok hytta i dag. For ubekymret å nyte sol fra skyfri himmel med en dash østavind til; kanskje på terrassen, men helst inne bak panoramavinduene.

Jeg trodde jeg var ferdig med veden for i år, men gårsdagen gikk med til å felle en av storfuruene i hagen, kviste og dele den opp til brukbar ovnslengde.  Fruen har i mange år ment at den måtte bort, mens jeg, som har sett den vokse fra et lite tre da vi flyttet hit; til nå å ha blitt nærmere 15 meter høyt, har strittet imot. Ikke på grunn av arbeidet med å lage ved av den, men fordi jeg syntes grønnfargen pyntet opp i hagen vinterstid.

Hun vant stillingskrigen, som vanlig ;-)  Kanskje var det bra, det ble lysere og lettere i hagen og vi fikk ved til minst en måneds sprengfyring, om det skulle bli nødvendig. En smule feiring av begivenheten etterpå satte meg i ekstra godt humør; datterbesøk med hennes nydelige, medbragte sjokoladekake til kaffen ble prikken over ien på en lang arbeidsdag.

Så spørs det hvor lenge jeg klarer å sitte uvirksom, før arbeidslysten tar overhånd…?

Vinterved

Godt å vite med seg selv at vinterveden er på plass; tørr, kløvd og stablet klar til henting og fyring. Når fruen kaster blikket sitt på meg eller nevner sånn tilfeldig at vedkassen snart er tom, kan jeg hoppe i kalosjene og gjøre turen ut i vedskjulet kort og effektiv. Husvarmen og den gode stemningen er reddet for resten av dagen. Og Pujan, han behøver ikke flytte seg bort fra plassen sin foran ovnen heller, der han svir pels mesteparten av slike vedfyringsdager.

Og egentlig er det forholdsvis fort gjort når alt er forberedt, brukte bare en dag til arbeidet; saging, klyving og stabling til sammen. Og en halv dag til min datters vinterved; det er veldig greit å få lov å ta den også. Så har jeg noe å bale med den dagen og har ingen baktanker med at hennes svigermor serverer meg ferske rundstykker med røykelaks når jeg har saget og kløvd ferdig, noe hun har gjort til en vane opp gjennom årene etter at veden er stablet.

Utrolig hvor fort kvinnfolk finner mine svake punkter…

Sykkel

Holder på å bli tørr og varm igjen etter en frisk sykkeltur i grålysningen. Av og til må bilen til service og i dag er dagen for skifte av registerreim, olje og føler for ABS på venstre bakhjul. Stortenkt som jeg ofte er, fant jeg ut at det måtte være kjekt å sykle heim igjen og vente til sms fra verkstedet varsler at bilen er ferdig og kan hentes. 8 km en vei er en passende strekning, mente jeg. I farta glemte jeg regntøy, det så ikke ut til å komme regn med det første.

Men halvveis heime og opp Brønnøysundbrua nådde en heftig regneling meg igjen, og den holdt seg til jeg svingte inn porten; da lysnet det opp. Da var jeg våt fra topp til tå og fikk også erfare at våte sykkelhansker uten fingertupp er svært kalde, ”negl'biten” satt lenge i og det tok vel et kvarter før jeg var kar for å holde en kaffekopp og en kjeks.

Så nå sitter jeg og pønsker på om jeg kjenner noen som kan kjøre meg til verkstedet når bilen er ferdig. Men det blir vel til at jeg sykler tilbake også; som man reder, ligger man…

Sau igjen

Høstens sauesanking og merking for slakteriet er gjort for i år, og min seilervenn kan roe ned og vente på neste års lamming og gleden av nytt liv på gården. For meg er disse dagene også artige, selv om jeg vet at det er forberedelse til sauenes siste reis før fårikålgryte og annen godmat; får liksom opplevelsen av gårdsarbeid tilbake igjen. Derfor setter jeg pris på at han ringer og ønsker ”eksperthjelp”. Litt interessant er det også å registrere forskjellen i utseende og lynne på utgangersauene til ham og den vanlige sauerasen vi hadde på gården under oppveksten min.

Har nok gjentatt meg flere ganger med at ”sauer er ålreite dyr”; også når de er fikset litt på i fotoredigeringen…

Sixty6

Jeg har tenkt på om jeg burde skifte overskriftsbilde på bloggen min nå som jeg ikke lenger er 65, men 66. Forandring fryder, sies det. Nå jeg er blitt litt mer treig med årene, tror jeg, -og blir vant til ting. Den lille figuren på 65-bloggbildet fant jeg på berget i fjæra rett ned for hytta. Jeg falt for den umiddelbart. Vi er ikke helt ulike i trynet heller, innbiller jeg meg.

Sixty6 rimer godt både for øye og munn; spesielt i farger, samtidig som pensjonisttilværelsen ikke alltid behøver å være mørk. Kanskje vil en mosekledd gammel stubbe, med antydning til fjes under parykken; om man ser etter, være mer betegnende? Ikke vet jeg. Og egentlig kan det være det samme. Det blir vel ingen sensasjon, uansett hva jeg måtte finne på å gjøre.

Og heller ikke greier det å kamuflere at jeg er blitt enda et år eldre, dessverre… ;-) 

Dream on

Kanskje er det stas å være kaptein, ha uniform med gullsnorer og hvit kapteinslue. Samt et lite flippskjegg og en fast og stødig kommandostemme til å gi ordrer med; som kapteiner gjør.  Ha losjering på langfingeren og giftering på ringfingeren. Ville nok vært bra også med en liten kulmage så folk omkring meg kunne se at det ikke var manko på mye og god mat heller; med tilsmakt vin til i glasset? Ikke dumt i grunnen å kunne nyte utsikt fra brovingen eller godstolen inne i styrehuset, mens skiftende landskap glir forbi og legges bak meg? Om natten kunne fyrlyktene blinke muntert og anerkjennende; jaha, det er du som er ute igjen og reiser…

”Dream on, morfar”, sier eldste barnebarnet til meg når han finner mine betraktninger for luftige. Kanskje noe i det….

Fantasi

Det er sannelig bare fantasien som setter grensene her i livet…..

Gratulerer

Det var trygt å vokse opp med ei storesøster. Ei som visste hvor skapet skulle stå og hvordan vi brødrene skulle oppføre oss. Ei som ikke sutret når det stadig var saltfisk og poteter til middag, eller risengrynsgrøten på lørdager var blitt kald fordi vi klokkeløse ikke klarte å komme hjem i tide; til klokka tolv da middagen alltid sto på bordet, uansett. Andre fordeler var at hun ryddet opp i vår småkrangling med nabogutter og søskenbarn, med hard hand; de prøvde seg sjelden mer enn én gang om de hadde hodet på rett plass.

I mine år i Oslo var det og noe beroligende i at hun bodde i Asker; var i nærheten på en måte. At turene dit kunne vært oftere, ser man vel helst best i ettertankens lys som pensjonist. Hun har bursdag i dag og jeg sender henne mine beste gratulasjoner på dagen!

Bildet er av en blåklokke i full blomst i oktober i år.

Lek

Å leke med ord og setninger

gir ikke alltid mening men

av og til artige assosiasjoner

og tankespill

Vær

Det ble en weekend med variasjoner, i været. Fredag med sterk kuling fra nord, men med oppholdsvær. Deilig da å kunne sitte inne i hytta og bare se Velfjorden gå kvit i vinden og la sjøsprøyten over baugen vaske bilene om bord på ferga på tur tilbake til Horn.

Lørdag var det stille igjen med 4 grader pluss. Men fjelltoppene hadde fått høstens første snø drysset over seg, kunne yngste barnebarnet og jeg konstantere på vår helgetur mens eldste barnebarnet ordnet med vinterdekkene til bilen sin; man vet aldri når snøen dekker lavlandet også. Og bilen må være skodd etter forholdene. Jeg har også lagt mine vinderdekk klare til bruk. Søndag var det stiv kuling fra sørøst, til vinden gikk over i kraftig regn utpå ettermiddag og kveld, -heldigvis etter søndagsturen min.

Okay egentlig, med mye vær, ettersom jeg hadde vett nok igjen til å kle meg etter forholdene og dermed kunne trives ute. Bildet viser Andalshatten sett fra hytteterrassen på lørdag…

Optisk bedrag

Øyet vil oppfatte bildet slik at gåsa kommer tilbake; de flyr hjem. Men hva er hjem; ”bor” de i syden og kommer på ferie til oss om sommeren eller bor de i Norge og tilbringer vinteren som turist i syden?

Hadde de fløyet på andre siden av hytta, ville øyet lest det bildet slik at de fløy vekk; bort fra oss. Og da kanskje hjem til syden? Ref innleggt Gås den 20.09.11. Samme det; de drar sørover i begge tilfellene.

Det er forskjellige tanker man kan gjøre seg og kaste bort tiden på når man ligger på rygg i fluktstolen på hytteterrassen, alene og har så altfor god tid, -for en gangs skyld. Bra fruen er hjemme i dag, og ikke er tankeleser; hun hadde sikker funnet på noe mye nyttigere jeg kunne foreta meg…

(Bildet er for øvrig tatt på Horn av gås på sørtur)

Roland

På min tur til Ylvingen tidligere i høst, kom jeg over færingen “Roland” på en av bryggene der. Med tydelig referanse til nrk-serien ”Himmelblå” har eieren kalt båten for ”Roland”; en av rollefigurene i serien. Ofte kaller man båter med kvinnenavn, men her ble altså båten oppkalt etter ”han Roland”. Og jeg kan skjønne navnevalget; Roland var kjent som ”sta og tidvis vanskelig, men sjarmerende og humoristisk”. Det er en karakteristikk man uten videre kan gi båttypen også, om man har seilt færing.

Selve TV-serien ”Himmelblå” interesserte meg ikke så mye, selv om det var artig å se bildene fra området jeg stadig farter rundt i. Og av båtene i serien; også seilbåten som jeg sammen med en kamerat seilte tilbake til eieren i Bodø etter at innspillingene var ferdige.

Det er ikke alltid så lett å skjelne mellom fiksjon og virkelighet, er det vel…?

Marna

Lyden av en Marna; en 8 – 12 hk dobbelsylindret bensin båtmotor, fikk meg til å gjøre en ekstra omvei nedom gjestehavna i Brønnøysund på min tur til Mega her forleden dag. Det var ren lykke å stå på kaikanten og høre motoren gå på tomgang mens eieren var på land og handlet. Lyden var slik en båtmotor skal høres ut, for en som er litt opp i årene, som meg. Og båten så ut som en båt; av tre med styrehus framme og med mesanmast.

Motorytelsen var sikkert liten i forhold til båtstørrelsen, men hvem har det travelt med en motor med slik lyd og så myk gange?  En motor skapt for seidorging i stille sommerkvelder, eller fiske med juksa i godvær utover morgenkvisten.

Kom på at jeg hadde en slik motor i en 25’ Arendalssnekke jeg eide først på 80-tallet, før seilinteressen tok overhånd…

Eventyr

I november i 1971 ga Posten ut 3 frimerker med motiv fra norske folkeeventyr med Erik Werenskiolds illustrasjoner til Asbjørnsen og Moe’s eventyr; ”Kjerringa mot strømmen”, ”Presten og klokkeren” og ”Følgesvennen”. Som saksbehandler i Postdirektoratet, ved Frimerkeforvalteriet som det het den gangen, jobbet jeg med denne utgivelsen også. Under arbeidet ble det nevnt av fagansvarlig kunstner at man alltid tenker på og opplever eventyrene i svart/hvitt. Derfor er også alle tre motivene på frimerkene i svart/hvitt.

I alle år etterpå, når jeg har lest eller hørt eventyr, har denne påstanden dukket opp i minnet og gitt meg noen timers hodebry mens jeg har strevd med å finne ut av om jeg virkelig tenker eventyrene i svart/hvitt eller i farger. Jeg har aldri funnet et endelig svar på dette og drar vel problemstillingen med meg i graven, i sin tid, uløst.

Det ble liksom ikke noe eventyrstemning på bildet heller, selv om det er i svart/hvitt, og vel så det…

Gamle griser

Forstår meg ikke på gammelmonsen. Når jeg slipper ham inn og gir ham mat om morgenen, stuper han i matfatet sitt og forsyner seg høylydt mens jeg lager min frokost. Ikke noe rart i det, egentlig, etter en lang natts jakt, -eller kanskje bare sløving nede i hagen, i gapahuken. Men er han ferdig å spise før jeg har fått satt meg i sofaen med min mat og pc’n, farer han remjende att og fram på gulvet til jeg har plassert meg; han tåler ikke at jeg er sein, da får jeg høre det. Så raskt opp i sofaen ved siden av meg og han er svært nøye med å få morgenkosen; å bli klådd litt bak i nakken. Fort ferdig med det, og han sovner tungt. Samme prosedyre hver morgen, år etter år. Vi pensjonister får ha morgenen sammen.

Og skulle jeg glemme meg og overse ham, blir han stresset og bråkete. Resten av dagen er det ikke så nøye, ser det ut til. Kanskje er det noe i ordtaket ”at selv gamle griser trenger stell og omtanke”...?