Gapen

eigenleg

finst det ikkje mykje

å ta seg til for pensjonistar

om vinteren treige som vi er

i hovudet og føtene finn ikkje lenger

stasen i langturane med sveittblaute klede

skisko som gneg tynne gamalmannsbein

trivst best attmed TV’n då

er ikkje god mat langt unna

heller

Unnabakke

det er i

unnabakke

at farta blir stor

og styringa vanskelig

Elias Blix

I dag er det 24. februar og 175 år siden Elias Blix, bror til min tippoldefar Ole, ble født. Jeg legger noen linker til sider som er mer informative enn det jeg kan være i et kort blogginnlegg. Med litt morbid pensjonisthumor i bakhodet, kan følgende Blixsalme være min markering av dagen. Kine Hellebust synger denne salmen på sin CD ”15 salmar og 1 song” til arrangement av Bjørn Andor Drage; en CD vel verdt å lytte til for Blix-fans:

No soli bak um blåe fjell

Sitt ljose andlet gøymer,

Og myrker yver heimen fell,

Og jordi ligg og drøymer.

Gud, lat di åsyn lysa ned,

So heilag fred

Inn i vårt hjarta strøymer!

Kom, Jesus, inn og med meg ver

Når det til kvelden stundar!

Og lat din engel standa her

Ved lægjet når eg blundar,

Og varda vel min kvilestad!

Og vekk meg glad

Til song med fugl i lundar!

Men når eg her min nattverd held,

Og livet kring meg tagnar,

Eg minnast må min siste kveld

Då ikkje meir det dagnar.

Når soli neste morgon stend

Upp yver grend

Ho meg då ikkje gagnar.

Som ferdesmann på ville hav

I storm og stride veder

Eg styrer mot mi opne grav

Med kvart det steg eg treder.

Eg er av Adams arme hold,

Ein mann av mold

Som alle mine feder.

Men Jesus fører meg ved hand,

Eg ikkje råd skal sakna.

Han fører meg til livsens land,

Der alle stormar spakna.

Når eg i grav er gjøymd og duld,

For Kristi skuld

Eg skal ein morgon vakna.

Dagen

Vinteren vil ikke gi seg, liksom. Syv blå grader

klokka 7.

Cruising around

Det ble seiltur på lørdag, tross dårlig værmelding. Vi var for tente på turen til å si nei, været er for dårlig. Da vi startet fra Berg kl 08.30 ga østavind oss rikelig fart. I pur entusiasme ble genakeren heist, men vi innså raskt at fokk og storseil var mer en nok duk oppe og den ble tatt ned igjen etter en real broach. Turen gikk videre sør av Torghatten, forbi Blåbakkflua lykt, videre vestover, sør av Onstein ut Brakdypet. Her ble været ganske utrivelig, sø’vest kuling; vindmåleren viste tidvis 17sm og bølgehøyden kom opp på en 5 – 6 meter. Selv med revet storseil og en noe innrullet kryssfokk, var farten stor og båt og rigg fikk mye juling, så mye at skipperen foreslo at vi ga opp en enda 2-3 timers videre seiling ut til Bremstein som var målet for turen. Sør av Kverstein snudde vi og begynte tilbaketuren, men nå nord av Onstein og så videre inn til Berg. Toppfart ble logget til 11,4 knop på slør. Nå kom det også sluddbyger. Kl 16.30 var vi fortøyd ved kaia på Berg igjen, giret opp av turen, men glade egentlig for å være i havn igjen. (Bildet av seilbåten er tatt under land igjen av en forbipasserende sunnmørstråler på vei sørover og sendt oss via mobilen. Jeg i regnhyret på rekka).

Største overraskelsen sto mannskapets eneste dame for; hun hadde laget elggryte og serverte den med ris og Cola nede i salongen. Kan man ha det bedre, tenkte vi på bilturen inn til Brønnøysund. Det måtte i tilfelle være å ta en ny tur…

Bremsteintur

På lørdag blir det kanskje seiltur til Bremstein, disse holmene ytterst i verdensarvområdet på Vega. Om været ikke blir alt for utfordrende! Jeg skal være mannskap på ”Timbuktu”, en 38’ Harmony seilbåt. Har seilt med den tidligere og har sansen for dens moderne linjer og seilegenskaper. For meg og mange av brønnøyseilerne er Bremstein den ultimate opplevelsen, ikke bare fordi ruta er spesielt krevende med støvelbotn og vanskelige sjøforhold, men også fordi opplevelsen av naturen der ute er så stor, uansett årstid. Derfor er jeg nøye med planleggingen: klær, mat og utstyr jeg skal ha på og med kan ikke overlates til tilfeldighetene; nedkjøling og tom mage gjør en fort sløv. Det kan være farlig i slikt farvann.

Har vært i Bremstein mange ganger med egne seilbåter, alene og sammen med andre seilere og seilbåter. Det er like spennende hver gang. Bildet viser hjemtur for fruen og meg i 1994 med den 28' store seilbåten ”Fenix” med revet seil og i fint driv og med Bremstein fyr i bakgrunnen. Er det rart at sommerfuglene alt er på plass, i magen…

Buhund

Den var som poteten, kunne brukes til alt -buhunden, i gammeldagan. Og da tenker jeg ikke på hund, men på snegl. Det var bare oppfinnsomheten vår som satte grensene; sneglene var alt fra dekkslast på hjemmelagde lekebåter, til agn når mort eller større fisk skulle fiskes. Og det hendte sågar at de ble kokt i sjøvann i hermetikkbokser vi fant i fjæra. Smaken på sneglene var god den, men vi bekymret oss mer for bållukt av klærne enn for en eventuell magesjau. Å knabbe fyrstikker og tenne bål i den alderen var forbundet med streng verbal refs ved hjemkomst. Med nordlandsk kreativitet i ordvalget fikk vi vite hva vi var verdt etter en slik ulydighet. Men neste dag var det glemt.

Ingen legger merke til buhunden nå, eller ”buffhuinnan” som vi kalte dem. Guttungene har andre ting å være opptatt av; kjøpeleker, elektronikk og data, for å nevne noe. De streifer ikke lenger i utmark, fjell og fjære på jakt etter lek og opplevelser slik vi gjorde i barndommen, alene eller i flokk; alltid sultne på nye inntrykk eller fantasifull utfoldelse.

Kan huske at jeg leste en plass et dekkende dikt; her fritt sitert etter minnet:

“and to mind I will bring where I roamed as a boy

where the echoes would ring when I shouted for joy

in the foliage green -of the forest serene

I would play in my happiest ways, I remember

remember so dearly this place”

eller som Elias Blix sa det;

“Ja eg kjenner den stad Der eg stima som gut,

Der eg kaua og kvad So det svara frå nut,

Der eg leika og log I den lauvklædde skog

Millom blomar og blad:

Å eg minnest, eg minnest so vel denne stad!”

Kanskje er det like bra, å komme tidlig på plass og bli voksen! Hvor ble bygdeoriginalene av…?

Postbilen

Tull

”Jag gillar Sverige” og svenskene. De er originale, liksom ekte vare på en måte. Man kan ikke unngå å bli glade i dem. I fjor sommer var jeg crew hos Kurt som skulle hente seilbåten ”Tresbelle” i Gøteborg og seile den til Brønnøysund. Vi måtte innom en rekke offentlige kontor der i Gøteborg; skjema skulle fylles ut og dokumenter stemples før hjemturen kunne starte.

Nesten en parodi på offentlighet opplevde vi på Tollkontoret, eller ”Tullverket” som det heter på svensk. Kommet inn dit, sto vi foran en skranke med 8 luker. Bare én av dem var betjent; med en typisk svensk jente, blond og ..fager. Som eneste kunde utfor skranken måtte vi likevel trekke kølapp og vente til vi ble ropt opp. For hvert skjema som skulle fylles ut og stemples, flyttet hun seg til ny luke og forberedte skjemabehandlingen nøye der. Hun var innom alle 8 lukene! Forbauset spurte vi om hun ikke kunne gjøre alt i én av lukene, var mer effektivt det, mer norsk, mente vi lettere snakkesalig. Blikket hun sendte oss stoppet all videre kommentering, -vi ville tross alt bli ferdig samme dag, få båten på sjøen, rigget og klargjort til turen.

Det tok en drøy time før vi var ferdige og ute av kontoret igjen; en opplevelse rikere, men glade for at vi ikke har slike Tullverk i Norge...

Tjøtta

Mens vi ventet på ferga idag:

 

Foto 11.02.2011; HAS 

Uflaks

Jeg var en tur på hyttetomta i dag igjen. Mer for å få meg en formiddagstur enn å ha noe ærend dit, nå før vi er kommet i gang med byggingen. I det jeg rundet ”Bernhardnaustet” på tur tilbake til bilen traff jeg på eieren av naustet, han sto og kikket utover sjøen og så ut til å nyte godværet; sol og flau vind. Vi fikk oss en prat der og på vei opp til bilen. Han fortalte om hvem som eide naustene og litt om personene, blant annet. Jeg syntes det var interessant å bli bedre kjent i området vi kommer til å bruke mye tid i framover.

Da jeg kjørte hjemover så jeg reven sitte i veikanten. Rolig betraktet den meg som i én bevegelse rullet ned ruta, grep etter fotoapparatet og stoppet bilen. Vanligvis sitter en telelinse på apparatet på slike turer, i dag var det bare normalobjektivet, selvfølgelig! Sånn er det bare uten flaks; så bildet ble som det ble. Reven snudde baken til meg og ruslet vekk. Når det ikke ble nærbilde, kunne det være det samme, tenkte den vel..

Snart..

RS Feva

Tross snøbyger og nesten vindstilla ble RS Fevajollene til Brønnøy Sjøsportsklubb rigget og prøveseilt på Gårdsøya idag. Kaldt på fingrene var det, men jeg klarte å ignorere kulden for det meste; interessen for båtene og seilasen var for stor til å bry seg om surt vær. Først var det en noe forsiktig prøving av seil og trim på kryss og slør og når tryggheten med nybåtene var på plass, våknet regattafølelsen og det ble kappseiling i den svake vinden som kom utover dagen. Båtene er superraske selv uten genakeren oppe og jeg er sikker på at klubbungdommene vil bli begeistret. Skal bli artig å følge klubben i tiden framover. Spesielt gledelig er det at det nå er god rekruttering til denne sporten.

Etterpå serverte Sigurd kaffe i kantina på Smedvikbrygga for seilerne og medhjelperene, også de som tidligere hadde kjøpt seg kaffe og vafler på klubbhuset på Gårdsøya. Man kan aldri få for mye av en god ting.. 

Isfiske

Det begynner å bli lysere ute nå om dagen, mere vår i lufta. Merker det spesielt på dager det ikke regner eller sluddbygene feier over brønnnøysundet. Det får meg til å tenke på noen gode fiskevann i Velfjord der jeg har fisket røye sammen med barnebarn og svigersønn de siste årene. Selv om det har vært lenger ut på våren, når sola varmer litt og rett før isen begynner å bli morken og utrygg, arbeider tankene med saken og lysten til å ta en tur alt nå begynner å bli merkbar. Isfiske er nytt for meg. Samtidig er det en annen måte å fiske på enn sjøfiske; som er min greie, liksom. Naturen i Velfjord er meget vakker og et stort pluss til fiskeopplevelsen. Den alene er verdt en tur.

Kanskje er det litt tidlig ennå å mase på dem om tur, men jeg kan jo sånn smått minne dem på de fine røyene vi fikk, eller ørreten. Den smakte fortreffelig, den også…

Captain slow

Kanskje er jeg gammel og litt treg som synes at tingene er mye mer konkrete i dag enn før i tiden; før TV, dataspill og mobiltelefoner var oppfunnet. Før foreldrestyrte aktiviteter, idrett, musikk eller hva det måtte være. Før tidsklemma.

Det er mindre rom for fantasien, til kreativiteten i den enkelte, slår det meg. Til å fundere på saker og sammenhenger, bare glane på ting og like det man ser; farge, form og flater. Lage noe med hand eller hode. Ha tid til det.

Og det har vel jeg nok av...

Reparasjon

Gårdagen gikk med til å reparere båtmotoren. Da jeg skiftet kjølevannspumpa i fjor senhøstes, var jeg for hard med skiftnøkkelen og lagde sprekk i pumpehuset. Der fant motorolje veien ut og ned i kjølsvinet, hvor jeg oppdaget den til slutt. Jeg måtte ha proffhjelp til arbeidet og kunne bare stå og se og beundre hvor effektivt og raskt reparasjonen ble gjort. Munnhellet at ”fagfolk er nå fagfolk” ga umiddelbar mening og forståelse.

Jeg kommer nok til å prøve meg som reparatør igjen om muligheten byr seg. Og det gjør den garantert. Har solid erfaring med å legge bruksanvisning og monteringsskjema til side til jeg enten står bom fast eller har ødelagt noe. Fruen vil ikke lenger høre på forklaringene om hvorfor det ble slik det ble, hun vet av erfaring at det pleier å bli kostbart. Da er det like greit ikke å vite om det. Og Pujan flytter seg litt bort fra meg i sofaen, motor- og diesellukta forstyrrer middagssøvnen hans.

Kan huske at jeg under oppveksten var en utfordring for min svært så nevenyttige far. Lærte meg at det var best å vente noen uker; det ble ofte en god historie av mine forsøk på å mestre det tekniske..