mandag 27. september 2010

Elgjakt

Det er høst. Naturen er på sitt vakreste, med et vell av farger og en luft så skarp og klar. Hvorfor sitter jeg inne foran PC’n da? En hel måned er det nok sikrest. Det er elgjakt. Jegerne overtar naturen mens vi andre, friluftsmennesker, sportsfiskere, bær- og sopp-plukkere, er henvist til sidelinja. Den fineste tida på året, for mange, får en håndfull mennesker utløp for sine interesser og lov til å kjøpe seg moro.

Hadde de nå enda informert oss andre om hvor de jakter, når de holder på, og ikke minst når de er ferdige etter hvert; slik at vi kan tørre å bruke områdene igjen. Men, nei. De er tydeligvis hevet over slike vanlige rutiner. Vi bare hører det smeller ute i terrenget, av og til, og holder oss klokelig hjemme. Stressnivå og irritasjon øker. For noen år siden satt jeg, uvitende om jakt og jaktvald, og nøt høstnaturen på fjelltoppen Guromannen. Ingen informasjon i lokalavisa, ikke skilting ved parkeringsplassen på Gåsheia eller andre steder fortalte om jakta heller. Først kom elgen pesende forbi meg der jeg satt, litt seinere kom jaktlaget og spurte om jeg hadde sett noe elg? Jeg er oppgitt. Slik er det bare. Kan vel ikke bare komme her, å kommer her….

lørdag 25. september 2010

Skitt fiske

Sitter her i kveldinga og er tom i hodet og matt i kroppen. Det kommer av at lørdagen er brukt ute på sjøen sammen med et av barnebarna og hans kamerat, til fiske. En skikkelig godværsdag ute i frisk luft merkes godt når man er inne i stuevarmen igjen. Fisk ble det mye av; to ivrige gutter sørget for at jeg til tider hadde nok med å kleppe inn fisken, bløgge den og holde dekk og benker rene for fiskeblod og slo. En gang hadde de samtidig 4 torsker hver på sluk og hekle utfor båtripa, på mellom 1,5 til 3,6 kilo; til sammen 8 fisker ventet sprellende på å bli kleppet inn. Stamp og cockpit var etter kort tid fylt med fisk, flott matfisk, men også noen småtorsker til Pujan, katten vår, og småsei til Pia, katten til kameraten. Det ble mest torsk, men også sild, sei, hyse og makrell.

Tent av det gode fisket, var de ustoppelige. Jeg ble betenkt; ett er å fiske, men fisken skal tilberedes også, etterpå. Sultne guttemager berget meg. Etter å ha laget middag ombord til dem, kunne de, mette og tilfredse være enige i at vi hadde nok fisk for en stund. De forsvant ned i salongen igjen til lesing og smågodt. Det tok meg to og en halv time før fiskene var omgjort til skinn- og beinfrie fileter, i mengder! Som ble meget godt mottatt av begge familiene. Har ikke regnet på verdien i kilopris for filetene, det betyr ikke noe. Det gjør opplevelsen. For meg og forhåpentligvis også for de unge fiskerne.

torsdag 23. september 2010

Data

Datamaskiner er kjekke å ha, de letter hverdagen for meg. Alt er tilgjengelig der, bare noen tastetrykk unna. Når det virker! Det gjør det ikke akkurat nå. PC'n går sine egne veier. Skjermbildet varierer i skrift og størrelse og ingenting lagres. Er maskinen blitt hacket? Har andre kontrollen over den? Må ta den med til et verksted til undersøkelse i dag.

mandag 20. september 2010

Lorelei

Underlig hva man gjemmer i hodet gjennom et langt liv uten å være klar over det. En morgen, da jeg kjørte hjem etter å ha skysset eldste barnebarnet på jobb, dukket et dikt fra tysktimene på realskolen opp. Uvisst hvorfor, må jeg ha lært meg det utenat, kunne det på rams ennå, -etter litt famling på siste verset. Tysk var et ok fag, lik matte, husker jeg, med regler og struktur. Satt gramatikken, gikk det greit, den gangen. Kanskje hadde rektor Moland sin del av æren, streng og tydelig som han var som språklærer. Sikkert ville han ristet oppgitt på sitt kloke hode om han hørte meg nå.

"Ich weiß nicht, was soll es bedeuten,
Daß ich so traurig bin,
Ein Märchen aus uralten Zeiten,
Das kommt mir nicht aus dem Sinn.
Die Luft ist kühl und es dunkelt,
Und ruhig fließt der Rhein;
Der Gipfel des Berges funkelt,
Im Abendsonnenschein.

Die schönste Jungfrau sitzet
Dort oben wunderbar,
Ihr gold'nes Geschmeide blitzet,
Sie kämmt ihr goldenes Haar,
Sie kämmt es mit goldenem Kamme,
Und singt ein Lied dabei;
Das hat eine wundersame,
Gewalt'ge Melodei.

Den Schiffer im kleinen Schiffe,
Ergreift es mit wildem Weh;
Er schaut nicht die Felsenriffe,
Er schaut nur hinauf in die Höh'.
Ich glaube, die Wellen verschlingen
Am Ende Schiffer und Kahn,
Und das hat mit ihrem Singen,
Die Loreley getan".

lørdag 18. september 2010

Pensjonister


Dagene går, må innrømme at de ikke bare kommer i ukjent antall. De går også, av og til liker jeg det bedre; er liksom mer håndfast det, kan telle dem, systematisere dem, bruke hodet på dem: regnværsdager, godværsdager, dager fylt med nyttig arbeid, dager der humla suser. Det er til å le av, egentlig, hvor mange av oss som kunne vært mer samfunnsnyttige, men som bruker dagene til privat utvikling i beste fall, eller bare er til og fyller dem med en hobby, alt etter som.

Vi finnes rundt kafébordene på Mega og Spar med en kaffe og en vaffel, i båten med krabbeteiner eller annen fiskeredskap, i seilbåten med kurs etter vind og vær, eller om man har mulighet til det; drive med sau. Det gir matauk og trivelig er det å skjøtte levende dyr, ha noen å bry seg om. Noen finner glede i frivillig arbeid og dugnad i foreninger og idrettslag, i den grad vi er ønsket der. Ikke alle av oss er fysisk nedslitte etter et langt arbeidsliv. Sånn kan jeg fortsette… og jeg er sikker på at om vi fikk lov å tjene noen kroner, uten å få pensjonene redusert, ville mange av oss kunnet være mer til nytte. Det hjelper lite at politikerne vil skatte oss mer og framtidig redusere pensjonene. Blir vi produktive av det?

tirsdag 14. september 2010

Startvansker

Regnet siler ned og temperaturen er tilbake til normalen for september. Heldigvis regner det ikke vannrett, som det vanligvis gjør. Det er ikke mindre vått for det. Tror jeg lar båt være båt i dag, og prøver å komme i gang på hyttetomta, der grunnpilarene snart må støypes før det blir for seint, før snø og frostdager kommer, like rundt hjørnet som de kanskje er nå. Planarbeidet er gjort, fruen og dattera har sørget for det, for lenge siden. Det er bare å komme i gang. Få det praktiske gjort, også! Og det hviler på meg og mitt initiativ, dessverre, upraktisk som jeg er, i følge meg selv.

Det er så lett å la dagene komme, og gå, fylle dem med andre ting og opplevelser enn hardt arbeid, nå som jeg er pensjonist. Prate bort fruens forsøk på å nærme seg temaet og overse blikket hennes når jeg finner fram fjellstøvlene. Trim er sunt i min alder, hun kan ikke bortforklare det; vet at høsten er fineste tiden på fjellet. De solbrune badenymfene på svabergene er trukket i hus, til arbeid og plikter. Synd det, forresten, var greit å ha dem i tankene under seilasen, selv om de aldri dukket opp.

Må nok vente til regnet gir seg. Jeg skal komme i gang, så snart det lar seg gjøre..

mandag 13. september 2010

Kråker

Jeg er forbannet på kråkene, alle sammen. Visst er de intelligente så det holder, jeg opplever dem mest som hevngjerrige og langsinte. De husker meg og vi vokter på hverandre. Uvennskapet mellom oss oppstod da jeg for mange år siden monterte vindmåler i mastetoppen på seilbåten min. Vindfanen og skovlene satt i enden av en giverstang for å gå fri av masta, og utgjorde, oppdaget jeg umiddelbart etter montering, en ypperlig soveplass for kråka; høyt og fritt og ufarlig. Greit det, hadde den bare ikke gjort i sitt fornødne rett ned på dekk og storseil; jeg måtte spyle vekk dritten, daglig. Jeg gikk i tenkeboksen!

Resultatet av tenkingen var at jeg bandt sammen 3 stiger av 5 meter; for å nå toppen av masta som er 15 meter, og heiste dem opp etter storseilfallet, sikret meg, og klatret opp. På mastetoppen festet jeg en sterk tape med store tegnestifter tredd opp fra undersiden; her skulle ingen kråkefot få plass uten at den stakk seg. Tilfreds kunne jeg de to første dagene ikke se en eneste kråke; trikset virket! Trodde jeg, til jeg kom ombord tredje dagen, da lå tapebiter og tegnestifter på dekket, sammen med fersk kråkeskitt. I tillegg, etter en uke, så jeg at vindfanen var revet av og windexen bøyd. Nå var det krig. Den varte hele høsten. Dyrt ble det også, med stadig nye faner og windexer. Noe måtte gjøres. Etter at min gode nabo og seiler skjøt 4 av kråkene, og jeg i et anfall av kreativitet, malte fanen signalrød, stoppet terroren. Av og til så jeg kråkeskitt på dekket, men utstyret i mastetoppen syntes urørt. Jeg kunne leve med det og vi sluttet fred. Sånn er det i dag og.

Konsekvent overser jeg Kråkedagen, som er 7. mars. Jeg er seiler, ikke bonde. Denne dagen tok man, før i tida, varsel av kråka over hele Norden. Flakset den voldsomt med vingene, jublet bonden; nå skulle det bli mye poteter, kål og andre grønnsaker til høsten. Kråkedagen skal kråka hoppe på skaren. Om dagen viser seg grønn, blir våren tidlig og den blir skjønn, sies det. Ja vel!

søndag 12. september 2010

Undring

Folk er rare. Også naboene og tidligere kolleger, av og til. Jeg har alltid likt meg ute i naturen og har benyttet ledige stunder til turer, med eller uten kamera, eller turkamerater. Det er dette de uroer seg for, finner det litt unormalt og spesielt. ”Får du ikke lov til å være hjemme”? Eller: ” Er alt i orden med deg og fruen siden du alltid er ute av huset?” er vel de spørsmålene som stilles oftest mens de studerer meg nøye når svar avgis, føler jeg. Det er tydelig at svaret, ”Ja, selvfølgelig, jeg liker bare å være på tur” ikke står helt til troende, fortsatt. Skepsisen er der, i fjesene deres. Det hadde kanskje vært mer spennende for dem, om svaret hadde vært et annet. Men, etter alle disse årene med undring har de kanskje gitt opp å vente på overraskelser. Kanskje jeg bare er sånn?

Så sitter jeg her, klar for tur igjen, og lurer på hvor jeg skal dra i dag. Det er i grålysningen og fruen sover ennå, det samme gjør Pujan, katten vår, etter en lang jaktnatt. Fangsten må ha vært mager, sulten som han var da han mjauet på døra og ville inn. Kanskje lå han bare nede i gapahuken i hagen og sov seg gjennom natta, han og?

torsdag 9. september 2010

Indian summer

“Indian summer is an expression given to a period of sunny, warm weather in autumn in the Northern Hemisphere, typically in late October or early November”, kan Wikipedia fortelle meg. Vel er vi bare først i september nå, men den siste ukas sommervarme med rundt 20 plussgrader er en velsignelse. For litt siden satt jeg på Urstabben og så over mot Torghatten, morgenstillheten rundt meg var total, bare Widerøe lettet på tur sør og et kort øyeblikk minnet om en hektisk aktivitet jeg ikke lenger er en del av. Hvor mange timer har jeg ikke tilbrakt i de forskjellige flytypene deres?

Jeg havner nok om bord i min ”Sunwind” igjen, i løpet av dagen. Blankstilla gjør seiling uaktuell, men fiske og påfølgende matlaging gir avkobling og litt ufordring, forvent og vant til å gå til dekket bord som jeg er. Kanskje ankrer jeg i en stille vik og setter meg opp i cockpiten med en bok, eller om det blir for varmt, høre på radio nede i salongen. En liten høneblund etter maten? Ingen plass sover jeg så godt som i båt. Det er nesten til å få dårlig samvittighet av, bare å kunne være til i slike godværsdager, være skikkelig unyttig for samfunnet.

mandag 6. september 2010

Samtalen

Før var jeg sikker! ”Den gode samtalen” var når seilere møttes; etter seilas og vennlig kappestrid en dag på sjøen, når båtene var lagt til kai, eller på svai, i en uthavn, og et godt måltid var spist og en kopp båtkokt kaffe kvikket en avstresset kropp. Samtaletemaet var selvsagt båt, seiling eller seiltrim. I alle fall sjørelatert og sjelden politisk eller med religiøst tilsnitt. Timene forsvant fort inn i evigheten. Hvor vi satte pris på disse fristundene, den gode stemningen, å være i elementene vi likte så godt!

I dag er jeg mindre sikker. Den gode samtalen finner jeg liksom for ofte nå; i samværet med familie og venner, når jeg treffer gode naboer eller interessefeller. Kanskje er den korter, mer spredt og springende i tema, men så desidert god og meningsfull. Med ettersmak av refleksjon og omtanke.

søndag 5. september 2010

Snørr


Og tårer, hadde jeg nesten sagt, irritert som jeg er over tilstanden; den er til å gråte over for meg som aldri er syk. Det er i alle fall år siden sist. Kanskje er det å ta litt sterkt i å si at jeg er syk, egentlig. Jeg har ikke hatt feber, ikke behøvd å redusere daglig aktivitet på noen måte eller holde senga. Men, nesen har vært potte tett. Vel er den stor og romslig, som fruen ofte påpeker, og velegnet til snørrete dager. Jeg skulle så gjerne ha vært dem foruten, ubehagelige som de er.

Verst er det ikke å få noe gehør for lidelsene, fruens mangel på medfølelse og innlevelse i situasjonen er total. Ellers så åpen for og tålmodig lyttende til mine små og store pensjonistopplevelser, i dag mener jeg å se en viss humor i fjeset hennes når temaet bringes på banen. Selv Pujan, katten vår, er uinteressert i matfars vonde gane og bihuler. Fornøyd etter en bedre frokost da jeg slapp ham inn utpå morrakvisten, smatt han opp i sofaen, på pleddet, der han krøllet seg sammen og sovnet tungt, etter lydene å bedømme.

Får ta meg en tur i båten, se om jeg er frisk nok til å fiske litt? Hvorfor blir vi mannfolka alltid så mye sykere enn andre?

torsdag 2. september 2010

Torgar

”Torgar er et flatt eide mellom en nordøstvendt bukt og Vestvågen på andre siden. Fra bukta stiger landet jevnt mellom Lessjyhågjen og Sjyhågjen på østsida og Burshågjen og fjellet på vestsida. Midt i denne jevne stigningen kupler en flat bergnakke opp, Skaldplathågjen, der diseblot og seremonier tar sted.

Nedenfor, og vest om denne haugen ligger selve gårdsbebyggelsen med småhus, årestue, langhus og skjelter, og oppe på toppen av åkrene, mellom Sjyhågjen og Torvhågjen ligger Hovsletta, og like nedenfor den, den store kornløa. Nede i bukta ligger to store båthus, og borte på eidet ligger trellehusene som torvkupler over bakken, og bortenfor dem igjen, tre mindre båthus”.

Slik ser forfatteren Ståle Botn i boka ”Torgar” for seg at det kan ha sett ut ved Torghatten for cirka 1000 år siden, da stedet var en viktig del av norgeshistorien. Med den og mye annen historie i bakhodet er det interessant å gå, eller sykle, rundt i området og forsøke å se for seg hvordan området måtte ha sett ut og fungert på den tida, og sammenligne med dagens bebyggelse og drift. Skulle ønske at kommunen kunne gjøre mer ut av sin mektige forhistorie; dele den mer med innbyggerne og andre, skape tilhørighet og identitet. Det man vil, får man til!