Pinnekjøtt

Jeg er i godt selskap for en gangs skyld, når jeg nå gir opp å vente på ei god fårikålgryte til fordel for pinnekjøtt på julaften. For julaften er synonym med pinnekjøtt hos oss. Og hele 31 % av det norske folk, eller rundt 1,5 millioner nordmenn, spiser pinnekjøtt julaften og flere og flere har det på menyen i løpet av jule- og nyttårshelgen. Navnet kommer av kokemetoden, damping over bjørkepinner. Pinnekjøtt kalles også julesteik, ribbesteik, pinnesteik, smaleribbe, fåreribbe, damparibbe eller saueribbe. Min oppgave på juleaften har vært å skaffe bjørkepinnene; et arbeidsstykke med livet som innsats om snø og is ga utrivelige arbeidsforhold i åsen bak huset der pinnene skulle hentes. Underholdende kanskje, men fruen har innsett risiko og galskapen i det og bruker nå vanlig rist.

Det er godt å ha noe å gå og glede seg til, se fram til med spenning og litt andakt. Når julaften endelig er der og bordet er dekket; er det en opplevelse for både øye, nese og gane. Pujan og jeg, i godt hold begge to, har innsett at vårt bidrag er å holde fred og vente til alt er ferdig. Det er vi blitt flinke til, etter hvert…

Voksen

Det var en god følelse å treffe eldste barnebarnet i byen i pappas bil. Se ham cruise rund i gatene og bare nyte situasjonen, med førerkort i lommen og full tank. Jeg kommer garantert til å savne kjøreturene våre, øvelseskjøringen i skiftende vær og årstider. Småpratingen, med litt godt å spise når øktene ble litt lengre enn planlagt og magene romlet om kapp.

Å ta lappen er kanskje det endelige beviset på at man er voksen…

Julebord

Det slår meg idet jeg kjører opp brua og ser sørgående hurtigrute Polarlys med kurs mot Torghatten og Rørvik, at flere av mine tidligere kolleger kanskje er om bord og i ferd med å gå til bords. For å ha årets julebord. Husker hurtigrutenes julebord som noe av det mest overdådige og beste jeg har opplevd; en ren matorgie både for øye og mage. I Rørvik bytter man til så nordgående hurtigrute hjem igjen, nå med fest og dans.

Tenker jeg gjerne skulle vært om bord sammen med dem, opplevd stemningen, maten og kanskje den gode samtalen på tur hjem igjen. Kunne hoppe over besøket på Cred og aperitiffene der før ombordstigning, og kanskje også barrundene på nordgående. Da slapp jeg drosjekøen ved ankomst Brønnøysund etter midnatt, kunne kjørt egen bil hjem. Og bli møtt av en forbauset Pujan i garasjedøra; hva gjorde matfar ute på denne tida av døgnet?

Det blir nok bare med tanken, i år også. Tiltakslysten er ikke stor nok og det begynner å bli noen år siden sist jeg spiste sammen med dem. Kanskje finner vi ikke tonen lenger? På impuls svinger jeg inn på Eurospar på Salhus, kjøper meg en boks Cola og et kyllinglår til hjemturen. Årets julebord er sikret, for min del...

Blå grader

Tør jeg håpe på seiling i helga?

Gjemsel

Jeg har et anstrengt forhold til kråker. Liker dem ikke og ser helst at de skygger unna der jeg ferdes. Forleden dag lot jeg meg likevel underholde av ei kråke på parkeringsplassen til Mega i Brønnøysund, mens jeg pakket i meg en pose peanøtter, småsulten som jeg var. Nysgjerrig fulgte kråka med meg fra gjerdet til gjestehavna. Kikket jeg på henne, snudde hun ryggen til og lot som jeg var luft. Så jeg en annen vei, gransket hun meg igjen. En stund var jeg fristet til å slenge noen nøtter til henne, men tok meg i det. Til slutt innså hun kanskje at det ikke ble mat å få fra meg og ville hevne seg; ikke mat, ingen bilder.

Jeg lurte henne til slutt, tror jeg, knipset henne der hun gjemte seg under gjerdet og mente seg usett.

Ærfuglegg

En seiler må regne med stilla, at sjøen ligger som lakka uten et vindpust eller krusning. Er man seilfantast i tillegg, startes ikke motoren med en gang. Man blir ganske enkelt liggende til vinden finner på å komme tilbake igjen. Tiden kan nyttes til å få i seg mat eller bare være der. For mange år siden lå jeg en fin sommerkveld sør i Toftsundet og ventet på vind mens jeg leste om seiltrim. En slitt sjark kom for halv fart tøffende bort til meg og en gammel fisker, en navnebror, spurte om jeg trengte slep. Jeg forklarte situasjonen, men så at han fant den noe skrudd; alle ville vel hjem før det ble for seint. Om man var vel bevart.

Det ble en lang og god prat om båter og fiske, om seiling før og nå, og utviklingen i samfunnet. Da han startet opp motoren igjen for å dra videre utover til Onstein, der han eide et hus, spurte jeg om han ikke savnet seilingen, den gode stillheten, lydene i naturen? Overrasket over spørsmålet kom svaret: ”Det ska e sei deg, Hans, at så lenge det finns en dråpe bensin å få tak i, ska det’kje ei mast eller et segl i min båt, det kain du lit på”! Så forsvant han raskt inn i styrehuset og kom ut med en gråpapirpose som han rakte meg over ripa. ”Sjå her, ta dem, så har du nokke å trøyt tia med te du får bør igjen”. Så dro han.

I posen lå tre ærfuglegg. Jeg kokte et av dem straks og sammen med kaffe og brødskive ble det kveldsmaten. Det ble god tid til å tenke gjennom møtet og forstå synspunktet hans. Vinden uteble og jeg måtte til slutt ty til motorkraft til hjemturen. Fruen sov da jeg listet meg til sengs.

Kjølvann

havfruen danser
i mitt kjølvann jeg
hører melodien
klore seg fast
bli der











22.11.2010

Gamle skrog

Uka som kommer blir kald, svært kald ifølge Yr.no sine varsler. Så er det vel bare å holde seg innendørs, i lag med katta krølle seg sammen i sofakroken med ei god bok, eller musikk på PC’n. Fyre opp vedovnen tidlig og la dagene komme; gamle skrog har ikke godt av å være ute i sprengkulda, forfallet setter seg raskere da. Og fruen setter pris på å stå opp til varmt hus, kanskje er jeg nærmere en god fårikålmiddag neste helg, om god vedvarme preger uka innendørs.

 ”Dream on” vil de si, de som kjenner meg godt. Og vet at jeg trives ute, uansett vær. Med rennende gammelmannsøyne og rød, dryppende nesetipp traver jeg nok rundt Torghatten, eller andre steder hvor is ikke gjør det alt for uforsvarlig, vil jeg tro. Jeg er da ikke dårligere enn de som har sitt yrke ute året rundt, og liker det. Pujan får regjere sofaen alene, den stunda.

Vinterved

Vinterved i maisnø på Lekanger.

Ved trengs nå om dagen med ganske mange blå grader ute.

Inne kan man gjøre som Pujan,

legge seg

foran vedovnen.

Drømme om jakt

i varmere strøk.

Færing

”I de siste dager har jeg tænkt og tænkt på Nordlandsommerens evige dag”. Slik begynner boka ”Pan” av Knut Hamsun. Jeg har óg tenkt og tenkt de siste dagene, ikke på nordlandssommeren, den har jeg i meg og med meg etter alle disse årene her oppe, men på nordlandsbåten, en hundromsfæring. Var innom brygga til Sigurd forleden dag, han viste meg den, nykjøpt fra Vollan i Bindal; uprøvd og usminket ennå sto den og ventet på rigg og maling. Jeg måtte bare ta bilder av den fra alle kanter. Det er disse bildene jeg har sittet og studert.

Egentlig liker jeg ikke nordlandsbåtene som bruksbåter, synes de er farlige både å bruke og seile, sammenlignet med dagens moderne konstruksjoner, og har tatt flere liv opp gjennom årene enn noen annen båttype. Så jeg er glad de i dag mest er til pynt; på museer, i foreninger og klubber og kan seiles der under kontrollerte forhold i regatta og tilstelninger. Og samtidig fungere som dokumentasjon på tidligere tiders redskap.

Men jeg må litt motvillig innrømme at de er fine å se på, smekre og linjelekre, nesten som kunsthandverk å regne. Selv uten den tradisjonelle make up’en er de et syn, vel verd å bruke noen ekstra timer på, synes jeg. Da er vel ikke den tiden bortkastet?

Sometimes

Sometimes I feel small

Kabal

Bra er det at ingen har noe med hva vi bruker tida vår til. At det er til noe fornuftig, nyttig og inntektsbringende. Da hadde jeg ligget tynt an! For hva skal jeg ta meg til utpå kvelden, når TV-reprisene blir for mange og nyheter og annet man kan finne på internettet, er lest? Når biblioteket er stengt og uteliv ikke er noe alternativ? Heldigvis kan man, i all stillhet selvfølgelig, legge kabal på PC’n, uten at fruen eller andre vet om det og kan bry seg. Hun må gjerne tro at jeg holder på med noe viktig, oppslukt som hun ser jeg er. Lyden er skrudd ned, den irriterte katta ved siden av meg i sofaen. Så kan jeg nyte den lille seieren det er at kabalen går opp, bekreftelsen på fortsatt liv i toppetasjen.

Verre var jeg før, da laget jeg statistikk over tid og resultat, framstilte grafisk om utviklingen gikk rett vei, at jeg hele tiden brukte kortere tid på å få kabalen til å gå opp. Tall er gøy, innen rimelighetens grenser. Jeg har sluttet med det nå; å konkurrere med meg selv hele tida. Komikken i det ble for tydelig. Det får holde å følge med i oversikten som følger spillet, se til at vinnerprosenten ikke synker alt for mye, i takt med alderen.

Novemberdager

Det er november og dagslyset korter ned på sitt besøk. Friskt er det å være ute på tur, om det ennå ikke er mange minusgrader. Har en følelse av at det meste i naturen legger seg på sparebluss. Lite lys er det til fotografering, men med stativ, blitz eller høy iso, går det på en måte. Får prøve meg på motiv tilnærmet sorthvitbilder, ta utfordringen som ligger i å få fram alle nyansene.

Seilbåten er klargjort for vinteren, vanntanken tømt og seilene skal tas ned, vil skåne dem for fukt og frost til ut i mars, dyre som de er i innkjøp. Båten blir brukt, men for motor, til fiske for det meste. Vemodig egentlig; for noen år tilbake varte seilsesongen året rundt, uansett snø og kulde, bare når tauverket om bord var frosset, var det landligge. Folk ristet på hodet, gærning, fikk jeg høre. Nå trøster jeg meg med at heller ingen andre er ute og seiler. En mager trøst; helst en unnskyldning for bedagelighet.

”Un dia de noviembre” på spansk eller ”En dag i november” på norsk, spiller fruen på gitar på stua. Tror nok den spanske novemberdagen er noe annerledes enn den vi opplever her, på musikken å bedømme. Jeg griper meg i å se fram til våren; til hvitveis på bakken og løvsprett i lia..

Bakvendtland

Versting

Må innrømme at jeg har raljert over pensjonistene jeg kjenner, de som etter hvert bare snakker om gamle dager, det vi si da de var unge; hvordan verden var da og hva de opplevde og foretok seg. Har ironisert over hvor klare og detaljerte minnene deres blir. Hvor mye det betyr for dem, at vi andre orker å høre på. Jeg skulle aldri bli som dem! Leser de aldri aviser, bøker, eller ergrer seg blå over hvor dårlige programmene, reprisene, på nrk er? Eller misunnelig får pustebesvær av å legge merke til hvor dyre og flotte tjenestebilene i kommunen er blitt; bare SUV’er og firehjulstrekkere som blir byttet i nye før de rekker å bli innkjørte? Manglet det ikke penger til skole- og helsesektoren? Skulle ikke eldretjenesten skinne og svømmebassengene fylles, i følge Jensemann, før han ble valgt og bruker statskassa i utlandet til å fremme egne jobbmuligheter i FN-systemet?

Kanskje er jeg treg som nekter å innse at jeg som pensjonist er gått ut på dato for samfunnet. At ingen orker å høre på gamle tøvkailla med sterke meninger og ingen arena lenger å framføre dem på? Har ikke vi 68-ere forsynt oss nok av kaka, allerede? Det demrer litt for meg; om minneforskyvningen fra nåtid mot gamle dager og barndom er biologisk betinget, er vel alt normalt og logisk; vi blander oss ikke i det samfunnsaktuelle men beveger oss stadig dypere inn i en ny barndom. Er jeg i ferd med å bli en versting, en tilbakeblikker?

Hårsveis

Vi så omtrent slik ut, på 60-tallet,

med Brylkrem og hagl i håret?

Fårikål

Tidligere i høst satt jeg en søndags formiddag på toppen av Skutfjellet på Horn og fantaserte om fårikål, denne Norges nasjonalrett, tenkte jeg måtte huske på å nevne det for fruen, at vi kunne feire Fårikålens festdag siste torsdag i september. Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne nyte en skikkelig fårikålmiddag sammen, bare vi to, gamlingene. Jeg kunne dra på tur mens hun laget middagen, så gikk jeg ikke i veien eller ufrivillig irriterte henne mens hun forberedte delikatessen, og kanskje så seg tid til å lage litt god dessert til også? Tanken forekom meg ganske så realistisk, jeg kunne se sau beite nede på jordene, nesten som de bare gikk og ventet på å bli lagd fårikål av.

Nå er vi i november og jeg har stadig like lyst på fårikål. Har ikke fått meg til å spørre henne ennå, opptatt som hun er søndags formiddag med gitarspilling og gode bøker; har liksom fått bedre tid til det nå som hun er pensjonist og må selv få bestemme hva hun vil lage til middag. Jeg er en tålmodig sjel, en dag må hun vel se på meg at jeg trenger fårikål, så godt som hun kjenner meg etter hvert. ”Salig er de tålmodige for de skal arve jorden” heter det i skriften. Jeg vil heller ha fårikål.

Heavens door

Ikke akkurat denne helga vel?

Flashback

Før i verden lå robåter i tre her, som Franklin og Junsen vår i landkale og sjekta dradd opp på berget. På svai utpå lå Tjukken, Orion og lettbåten til Arne. For anker lenger ut; skøytene Arvid, Lekanger og Sandhornet, Aurora og Alida, Argo og Ekert. De ble borte alle sammen, etter hvert.

Før i verden var sommeren alltid her. Blåklokker, Stemorsblomst, Tiriltunge og Strandnellik sto i full blomst oppå Skjæret, mens nordavinden tynte dem og gjorde sommervarmen utholdelig for oss med sommerklipt sveis og kortbukser. Det er ebbe her, nå i ettermiddagssola.

Korstroll

Spor

- Du har nå jammen mye rart for deg, utbryter fruen, lettere oppgitt over min stadige konsentrasjon rundt fotoapparat og bilder; der motivene ikke alltid speiler en hensikt og fornuft, snarere tvert i mot. Typisk nordlending, han hadde med seg silkeskjerf og wienerbrød heim fra Lofoten i stedet for penger etter lofotfisket, kan hun fortelle, sunnmørsk praktisk som hun fortsatt er. Jeg skjønner etter hvert at jeg må gjøre noe, at ennå er det mye hageutstyr å samle sammen og vinterlagre i gapahuken før neste snø- og kuldeperiode setter inn. Det jeg glemte sist.

Det er ingen trøst å få fra Pujan heller, grodd fast som monsen er i sofaen for tiden. Han letter likevel på øyelokket idet jeg forlater sofakroken og pc’n for å gjøre arbeidet, liksom for å markere tøffelhelten jeg framstår som og hvor mye han bryr seg. Fruen burde sendt ham ut under ripsbuskene for å fange mus og gjøre nytte for seg, han og.

Så var vi to som kunne komme inn etter endt økt og kaste oss over ferdiglaget middag og en kaffeskvett etter på. Å være lat og bortskjemt gjelder ikke meg, tror jeg.