Grønne fingre

Dei grøne fingrane
mine rakk ikkje lengre
enn hit
til fotoapparatet og
utløysarknappen

Nå får jeg jo holde hageredskap og utstyr i orden, løfte jordsekkene på plass og ellers gjøre småjobber under fruens strenge overvåking, klok av skade som hun er J. Og vi kan alt glede oss over nyttevekster, som løk og rabarbra. Det er en god start…

(Men ute snør det akkurat nå og det er bare 6 grader)

Tomhendt

Tilremsvatnet leika seg
med meg og auren
såg andre vegen
eg svor
då eg for
tomhendt heim att

;-)

Sørbykatt

”Livet fær ikkje likens åt med alle” sa min farmor til meg om jeg som smågutt følte meg urettferdig behandlet eller oversett og søkte trøst hos henne. Tanken streifet meg da jeg etter å ha handlet mat til å ha om bord i båten, kjørte Sørbyen og Strandgata hjem i dag og så en del av den økende flokken villkatter som holder til der; noen magre og ustelte og sikkert sultne også.

Kontrasten til vår egen, bortskjemte Pujan og hans halvspiste matfat med tørrfor, flere sorter kjøpmat, samt fersk fisk, kokt eller rå, gjerne samtidig, ble litt skrikende, liksom. Som hans selvfølgelige troning på beste sofaplass. Jeg bør kanskje jekke karen ned noen hakk om det ikke er for sent alt. Evert Taube tenkte neppe på Pujan da han i sangen ”Så Länge Skutan Kan Gå” synger: ”Och vem har sagt att just du kom till världen, för att få lycka och solsken på färden?” Men det ga en viss refleksjon.

Det føltes rett å utsette kveldsmaten med en liten halvtime…

Fengsla

skrekkblanda fascinasjon av
kanoar og kajakkar gjev seg
mange snåle utslag
attmed Movatnet
baud hendinga her seg fram
i dag

Hornskyr

De har det godt, kyrne på Horn. De får gå ute hele sommeren og beite på marka. Jeg ser dem i år også på tur til og fra hytta. Enten gresser de eller så ligger de og tygger drøv. Vær og vind affiserer dem ikke, de lar verden gå sin skjeve gang, synes det som. Storfjøs, effektiv fellesdrift og innelive hele året er et ukjent fenomen for dem, heldigvis, vil noen kanskje si.

Min umiddelbare tanke hver gang jeg ser dem drøvtyggende ligge der og døse, er mer den humoristiske assosiasjonen om hvor fint det kunne vært med fire mager å nyte maten med, i stedet for den ene jeg daglig propper godsaker i. Ville matgleden vært firedoblet, den og?

“The answer is blowin' in the wind” kan jeg huske Bob Dylan sang i en vise i 1963. Kanskje like godt det, i denne sammenhengen… Ha en fin første pinsedag!

Løvetann

Det er tydeligvis tid for løvetann. Enkelte enger er helt gule nå og mot vårgrønn lauvskog og blå himmel, når sola er oppe, er det et særs vakkert skue. Som gjentar seg hver vår til glede for oss fargeglade billedmotivletere. Navnet kommer av det gammelfranske ”dent-de-lion” som betyr tennene til løven, har jeg latt meg fortelle.

Mange ser på løvetanna som et ugress, andre igjen som en god urt. Jeg er mest fascinert over evnen den har til å gro opp over alt, spire og blomstre uansett vekstvilkår. En egenskap jeg gjerne skulle hatt en god porsjon av selv, enda om pensjonisttilværelsen ikke har de helt store utfordringene, eller prøvelser som skulle fordre ekstra innsats.

Jeg vil glede meg over fargeprakten, så lenge den varer…

Maidager

Det er sommer her noen dager nå. 21 plussgrader i dag er kjempeflott. Og jeg unner alle, spesielt ungdommen, disse sommerlige vårdagene. Yngste barnebarnet brukte dagen sammen med skoleklassen sin til sykkel- og fjelltrimtur mens eldste barnebarnet og jeg skiftet bordkledning, fortsatt. Han byttet rask til shorts og t-skjorte og taklet solvarmen på stillaset bra, mens jeg slet mer i vanlig arbeidshabitt. Å slenge klærne og vise fram for all verden den tynne og vinterhvite gammelmannskroppen min, var ikke det jeg ønske mest å gjøre, liksom.

Må innrømme at jeg var innom tanken på hvor fint det hadde vært å være på båttur; i rimelig temperatur og med en colaboks innen rekkevidde. Men vel hjemme igjen i kveld er jeg glad vi prioriterte arbeidet; det er så godt å se noe varig igjen etter innsatsen og heller ikke å forglemme, verdiøkningen på huset…

Bildet viser en skøyte på tur ut Trondheimsfjorden tidligere i vår.

Prioritering

Har mest lyst til å si at endelig er varmen her. Gjennom en lang dag med å rive gammel bordkledning merket jeg godt at sola stekte og at det ble varmt i arbeidsklærne. Og Yr.no varsler slikt godvær hele uka. Jeg klager ikke på varmen, men er glad det ikke regner under arbeidet.

Jeg ble for sein til tirsdagsseilasen, denne tirsdagen og. Men trøster meg med at enkelte ganger er man nødt å prioritere. Og i dag var det bordkledning og etter det en tur på hytta med utemøbler sammen med min datter. Vi slet litt med varmen da vi bar møblene fra veien og opp til hytteterrassen.

Bildet viser båtene på tur tilbake mot brygga etter endt seilas. Det jobbes med nytt innløp og ny molo for å redusere oppgang i marinaen når det blåser nordavind. Neste tirsdag, kanskje, er det ny sjanse…

Duen

Gjennom vinteren har vi hatt besøk av ringduer på foringsplassen til hagefuglene våre. De var et artig innslag og noe ekstra å se etter utover dagen. Byduer er det inne i Brønnøysund, men de tar sjelden turen utafor sentrum, har jeg erfart. Dua er en interessant fugl og skapte nysgjerrighet alt i ungdomstiden da den spanske sangen La Paloma gikk som en farsott verden over. Måtte jo prøve å finne ut hva som var så spesielt med tekst og melodi, og ikke minst; fuglen. Ikke enkelt den gang, uten internett.

Nå har jeg aldri vært noen danser og tango var ikke min spesialitet, heller. En ærlig dame sa at å danse med meg var som å flytte på et kjøleskap. Uten hjul, tilføyde hun. Godt at jeg i ungdommelig overmot ikke la spesielt vekt på slike påstander og hev meg med i dansen, likevel. La Paloma var fast innslag på alle repertoar på den tida, og hver uke i Ønskekonserten i radioen.

Ja, ja. Godt at føttene holder til en skikkelig turmarsj, enn så lenge…

Billedbruk

Ser etter hvert at det er få bilder av mennesker på bloggen min. Det har sin forklaring. Jeg vil helst ikke bruke bilder av personer uten at vedkommende er kjent med visingen. Et unntak er kanskje gamle bilder med en situasjon, eller verdier, som kan godtgjøre bruken. Det er en vanskelig balansegang uansett.

Og kanskje kan bilder av mer generell karakter også gi en opplevelse; så som bildet av denne Tjøttakua som sto og så på meg i veikanten på min tur hjem fra tannlegen på onsdag. Artig hendelse som fikk meg til å fundere på hva slags rase den tilhørte med sin krøllete hud og tette framtoning.

Sånt kan jeg lure på når det er for lite som skjerper tankene…

Lange bein

Er nettopp hjemme igjen etter en lang dag på stillaset. Det går fort framover med kyndig kontroll og dirigering av arbeidet. En dag til og den vanskeligste veggen er ferdig bordkledd. Da står bare nordveggen igjen, men det bør gå fort å gjøre den ferdig, nå som vi godt i gang og har rutinen inne. Gårsdagen var en matdag, men vi har knapt sett oss tid til matpauser i dag, noe som merkes godt nå i kveldinga inne i stuevarmen, mett og døsig som man blir.

Litt tilfeldig kjørte jeg en omvei hjem, via noen gårder og brygga der jeg hjalp en seilerkompis med å bytte til nye fall/opphal til storseil og genaker. På innmarka sto tre elger og spiste av enga. Som bildet viser gikk en av de to nærmeste ned i knestående for å lette etinga. Det moret meg litt å se at det ikke er bare fordeler med lange, slanke bein…

Nasjonaldagen

Så kan vi sløve i sofaen igjen, Pujan og jeg. Han i mett og fornøyd søvn og jeg med datamaskinen på fanget, som vanlig. Mett er jeg også, så det holder. Det har en tendens til å bli mye god mat på 17. mai og dagen i dag er intet unntak. Når familien er samlet er maten et viktig element, etter min mening, matglad som jeg er. Når været også viser seg fra sin varme side med rundt 15 plussgrader og tidvis solskinn og lauvet er bortimot utsprunget på trærne i hagen, kan jeg vel si meg tilfreds og bare innrømme at det har vært en svært god familiedag.

Jeg feirer vår nasjonaldag med stolthet, og ikke bare for matens og selskapelighetens skyld. ”No livnar det i lundar, no lauvast det i lid..” Måtte det bli lenge til grunnloven vår er utvannet og tilpasset EU og andre påståtte politiske behov...

Ungmåser

Har det travelt for tiden. Er hjelpemann under skifte av bordkledning på øst- og nordveggen på huset til min datter. Tankearbeidet står andre for, min jobb blir av det mer fysiske, rutinemessige slaget, noe som forsåvidt er greit. Det gir god mosjon og jeg er ute i frisk luft hele tida.

Som en motvekt til aktivitetene, lar jeg dagens bilde være av ungmåser som tar livet med ro. Det blir det sikker tid til for meg også, en gang…

Sau igjen

Jeg skulle hjelpe min seilervenn i går med å medisinere sau- og lammeflokken hans for sommeren. Ikke at jeg trengtes, de var folk nok til arbeidet, men han visste at sauene kan være lunefulle om de finner det for godt og at en ekstra mann derfor er greit å ha med. Sol og litt vårvarme i været gjorde det godt å være på gård igjen.

Men sauene ble urolige over så mye folk, og oppdaget fort at ikke alle var kommet for å mate dem. Dermed forsvant de rundt i terrenget og borte var de. Seileren skjønte at videre sanking var nytteløst. Mat og kaffe kom på bordet i stedet. Det er da godt å treffe slekt og venner også.

Sauene får vi sanke og medisinere en formiddag det bare er oss to seilere der. De kjenner oss og vi har tidligere ikke hatt problemer med arbeidet. Og jeg kunne dra hjem med bilen, fruen og svigermor skulle gjøre vårhandelen på gartneriet. Det er det best de får være alene om, skulle jeg mene...

Elgskremsel

Det har vært et langt lerret å bleke, å få gjort de siste monteringene av øko-dassen på hytta slik at vi kan få tatt den i bruk. Men i går fikk jeg de siste delene og nå er det stort sett bare å få avluftingsrøret ut veggen som gjenstår. Sisternevann er også i sluttfasen og det blir kjekt å slippe å ta med seg vann for hver tur. Ting tar tid, har vi fått erfare. Når butikkene ikke har varene på lager og må bestille fra inn- og utland.

Turene på hytta blir stadig triveligere nå ettersom våren og varmen slår til. Og jeg tar meg tid til å slappe av på terrassen også, i godstolen. Eller tar en runde i nærområdet og ser etter vårblomster, samt på fugle- og dyrelivet. Det er mye elg i nærheten, men som bildet viser, tar de føttene fatt når de hører meg komme langs stien.

Ekstra raske er de om jeg nynner eller prater med meg selv; kanskje min manglende sangstemme er beste elgskremslet..?

Best på

Folk sier at man holder seg ung lenger ved å være i ungdommelige miljø. Jeg er nå ikke så sikker på det, lenger. Når jeg ser hvor selvfølgelig de opptrer i det de driver med, enten det er seiling eller sykling, padling eller klatring, hender det at et snev av usikkerhet siger innover meg. Hadde jeg turt det de tør da jeg var ung, for et halvt hundre år siden? Om jeg hadde sjansen?

Svaret får jeg jo aldri og da er det bare bortkastet tid å spekulere i det. Jeg får være fornøyd med at de vil ha oss gammelgutta som tilretteleggere av aktivitetene, -og som ryddegutter etterpå.

Vi får gjøre det vi er best på, fortsatt…

Morgentåke

Har dere tenkt over hvor godt det er å våkne opp i båt, grytidlig før morgentåka er lettet. Og alt bare er stille. Selv måsen holder kjeft, ennå en stund. Så kan kaffen kokes og frokosten etes.

Bildet er tatt på Stortorgnes der vi i sin tid hadde et sommerhus. Selv foretrakk jeg ofte å overnatte i båten. Da kunne jeg være morgenfugl uten å uroe andre…

Akilleshæl

”Grøss og gru”, tenker jeg hver gang jeg ser Sjøsportklubbens opplag av kanoer og kajakker på brygga. Det fordi jeg alltid har latt meg fascinere av disse farkostene, helt fra barndommen, gjennom lesing av og innleving i indianerbøkenes verden og seinere av dokumentarinformasjon om eskimoer og andre naturfolks bruk av slike båter. Også de unge klubbmedlemmenes tilsynelatende lette, uredde mestring og manøvrering av båtene har imponert meg, og latt meg sitte igjen med et sterkt ønske om selv på få prøve meg.

Sannheten er at jeg ikke tør, av frykt for å havne i sjøen og måtte ha hjelp av andre for å berge meg eller få meg på kjøl igjen. Ellers hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg liker vann, men ikke å være i det. Der sitter skrekken. Skikkelig!

Så blir jeg nok en evig kano- og kajakktitter, med et sterkt ønske om prøving. Vi skal alle ha vår akilleshæl…

For sein

Jeg kom akkurat for seint til tirsdagsseilasen for storbåter ut fra Smedvikbrygga i dag. Hadde lovet meg som mannskap på en av båtene og det var litt surt å ikke kunne holde ord. Båtene var alt ute i seilasen og å hente egen båt ville ta for lang tid, det også. Starten fra framskyndet med en halvtime grunnet lite vind, fikk jeg vite av andre.  Vel, c'est la vie, som de sier, franskmennene.

Ettermiddagens plutselige omslag til sol og nesten vindstille var overraskende, men gledelig. Lettere frustrert over situasjonen satte jeg meg på en benk i solveggen på brygga for å nyte godværet. Ble i stedet opptatt med å kikke på en bindalsfæring som lå fortøyd rett bortafor. Som jeg har blogget om tidligere; de er ren øyenlyst i tillegg til å være funksjonelle til sitt bruk.

Men fortsatt vil jeg ikke eie en, det holder å være avstandsbeundrer, for meg…

Sein vår

Sitter og ergrer meg over at det silregner ute. Eller rettere sagt, det er en blanding av hagl og regn. Jeg hadde avtalt med fruen at jeg skulle ut tidlig og ta kvist og greiner fra beskjæringen vi gjorde på lørdag av bærbuskene i hagen og kverne dem opp til strø. Nå tror jeg at jeg venter på oppholdsvær og kanskje litt solskinn seinere i dag, det er mye triveligere og arbeidet forsvinner ikke.

For dem som hadde konfirmanter i helga, var nok snøelinger og vind en plage og et skår i gleden, kanskje. Ikke alle er gamle nok ;-) og innstilte på å ta tingene som de kommer. Været kan vi gjøre lite med.

Og mens jeg venter, får jeg prøve å få lurt en ormpille i Pujan. Han trenger det nå, men dreven som han er, skjønner han tegninga og holder seg unna meg. Noen utfordringer trenger jeg kanskje…?

Ferskfisk

Var i båten i formiddag og ryddet og tok om bord mat for ei uke. Best å ha den ship shape nå som det ser ut til at våren fester grepet og det blir triveligere å være på sjøen. Ble litt overrasket da nittenåringen ringte og spurte om vi ikke kunne fiske. Den siste tida har det vært mest bil og arbeid som har opptatt ham. Å ha barnebarna med på fisketur er noe med det fineste jeg opplever, om det så blir daglig.

Vi kunne ikke vært heldigere. Været var varmt og vindstille. Og ikke minst, fisken bet villig! Etter en god time var stampen full og magen tom. Vi fileterte tre halvstore torsker skinn- og beinfrie og byttet på å steke og spise mens båten drev for vær og vind. Gasskomfyren om bord er svært velegnet til matlaging og jeg kan ikke få fullrost den.

Man blir så ekstra lat og søvnig etter et godt fiskemåltid, kjenner jeg…

Komme i land

Det slo meg da jeg la til kai med seilbåten i dag at det alltid er trivelig å bli møtt av noen når man kommer i land. Noen som er interessert og spør hvem jeg er og hva jeg driver på med, eller hvor jeg skal. Det at de bryr seg. Så får vi en liten prat om vær og vind og kanskje dagens nyheter, om vi kommer på dem i farten? Det er ofte de små tingene som interesserer og holder praten i gang, har jeg erfart.

Og er der ingen på brygga, tar jeg gjerne til takke med nysgjerrige, firbente venner også. Da får jeg stå for praten selv, det passer meg bra…

Fridager

Vi tok nok feil, både jeg og sjura i hagen vår. Den siste tiden har hun flittig restaurert reiret sitt oppe i storgrana bak garasjen og var kanskje innstilt på varme og ruging av egg i stedet for å oppleve snøbygene som feiet over oss i går ettermiddag.

Og det var ikke mange varmegradene i lufta, heller. Selv lurte jeg faktisk en stund på om vinterdekkene måtte på bilen igjen.

I dag er det sol mellom snøelingene og jeg tenker jeg får bruke dagen til å gjøre vårpuss på båten. Fint å være der og ta det rolig mens timene går, og kaffekjelen tømmes. Blir litt tid til å svime rundt i tankene også, vil jeg tro. Om ikke fruen trenger hjelp til tungarbeid i hagen og jeg må ta igjen for fridagene langs kysten…

Utgått på dato

Kom til å tenke på dette verset (av Elias Blix fra ”No soli bak um blåe fjell”) da jeg så disse gamle, ødelagte båtene på Leka Museum på seilturen hjem. De var så definitivt ferdige med sin arbeidsdag, de også: 

”Men når eg her min nattverd held
Og livet kring meg tagnar
Eg minnast må min siste kveld
Då ikkje meir det dagnar.
Når soli neste morgon stend
Upp yver grend
Ho meg då ikkje gagnar”

Heftig regn

ligg her
høre heftig regn
tromme dekket rastløst
aksla båten se
i vindkulan
snart ska vi segl
videre…
Tanker tenkt den eneste morgenen på turen at vi våknet opp til sørvestkuling og regn. Før den gikk på nordvest, med byger i solskinn. Bildet er fra stilla i Flatangerleia før Folla. Sol og vind dominerte været på turen.