Sørover

Muligheter

”Her er dagen, her er jeg. Så får vi se hva jeg kan fylle den med”, sa min snart 92 år gamle mor på spørsmål om hvordan hun fikk dagene til å gå. Det blir dermed opp til meg å gripe mulighetene som byr seg og gjøre noe ut av dem. Denne uka har vært travel, tross høstvær i alle fasonger og styrker; med ferdigrydding av veitraseen til hytta i sludd og regn, innsamling av min seilervenns utgangersau og opplessing på dyretransport til slakteriet i morgenfrost og klarvær, samt seiling av en 40 fots regattabåt fra Ylvingen til Brønnøysund i østlig stiv kuling og etter hvert regn for vinteropplag, for å ha nevnt noe.

Oppvokst på gård, var det en kjekt å oppleve kontakten med dyr igjen, og se det praktiske i arbeidet. Boklig lærdom om andre transporter i tettpakkede vogner, fikk man skyve til side og la være å reflektere over. Og jeg kunne nesten se tanken på høstens fårikålgryte i eierens øyne der han klipset nummer i sauørene og klasket rødt merke i panna på dem.

Godt var det også å høre kulingens uling i riggen og kjenne regattamaskinens svar på vind og bølger. Merket knapt duggede brilleglass og kald sjøsprøyt, men la merke til den rolige stemningen; det er liksom slik det skal være om bord i en seilbåt. Vi delte en plate Firkløver sjokolade og litt Cola. Usunt, men forfriskende under seilas. Man blir aldri for gammel til å more seg.

Guitarboogie

Det hendte at jeg drømte om å bli en stor gitarist, i tenårene. Så sterkt var drømmen at jeg på postordre kjøpte et ”Jørgen Ingmann gitarkurs”, lærte meg noter og skaffet meg gitar, på avbetaling. Det var greit å ha en hobby å ty til på små og dårlig møblerte hybler når lekser og arbeid var over for dagen. Men jeg var nå ikke helt fornøyd med framgangen i spillinga, hadde sett for meg at musikken skulle flyte lettere og vakrere fra min hånd enn den egentlig gjorde. Det holdt da til “When the saints go marching in” og “Red river valley” mv i godt lag, og til barnesangene da datter og barnebarn var små. De holdt ut.

Litt tyngre var det, til å begynne med, å innrømme at fruen taklet gitaren på et høyere plan enn meg. Nå har jeg lært meg heller å nyte musikken hennes, enn å konkurrere om å være best. Likevel, det hender at jeg, når jeg er alene hjemme, tar gitaren og prøver meg på gamle takter. Så opplever jeg at fingrene ikke helt vil følge hodet. ”Guitar boogie”n blir ikke som før og gitaren havner i stuekroken igjen, som dekorasjon. Men det vet jo ikke besøkende…

Trost

Elgoksen

Vi møttes i går på Lille Horn, han i veikanten og jeg i bilen med vinduet nede, snart på tur heim fra hyttetomta. Ei god stund studerte han meg, virket det som, før han gikk over veien bak bilen og bortover ekra. Fant meg visst uinteressant og lite å bry seg om. Jeg derimot var oppspilt og strevde med å få fotoapparatet i posisjon, det er ikke hver dag jeg treffer storoksen, 20-takkeren hornsværingene snakker om og skremmer oss med når vi møtes. Nå sto han der, midt i julestemninga; nysnø på trær og eng i ettermiddagssol. Han likte ikke å bli fotografert, da diltet han inn i skogen og ble borte. Det samme ble bildene, autofokusen på apparatet fant de høye gresstråene i veikanten mer interessant enn oksen; de var klare som dagen, mens oksen var ullen og utydelig og ikke noe å lage skrytebilder av.

Shit happens! Irritert satt jeg i bilen en stund, i tilfelle den dukket opp igjen. Men øyeblikket var over. På vei til Andalsvågen fløy en stor havørn. Den fikk uvitende være stand in for oksen, stor nok som den var, til å skryte av.

Slitne seilere

20.10.2010 kl 20.10

Så var det den dilla igjen, hekta som jeg er på tallkombinasjoner. Heldigvis er jeg ikke alene om dette, Kjell Inge Røkke er det, det samme er næringsminister Trond Giske, og Facebook. Kanskje er deres bruk av datoen mer sofistikert enn det jeg klarer å få ut av situasjonen. Vi pensjonister har vel ikke så mange og store anledninger å velge mellom heller.

Hva gjorde så jeg på tidspunktet?

Regnværsdager

 "Who'll Stop The Rain?" Creedence Clearwater Revival bare spør og akkurat i dag lurer jeg på det samme. Det regner noe så vanvittig nå på morrakvisten. Turen til Hommelstø gikk greit, men jeg avventer til været endrer seg utpå dagen; til stiv nordvest kuling med byger; et skikkelig vær for høstseiling. ("When the Going Gets Tough, the Tough Get Going"). Ok å være tøff når man sitter innomhus ved PCn,tror nok at jeg fortsetter å skoge det siste stykke av veitraseen fram til hytta idag, om været tillater det. Da er alt klart til støyping av grunnpilarer og etter nyttår håper vi å komme i gang med byggingen av selve hytta. Som yngste barnebarnet ofte sier: ”No prata vi, morfar!”

I mellomtiden håper jeg på solskinn og lakka hav.

Sixty5

Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be) sang Doris Day i min barndom, da sommernettene var lyse som henne og jeg ikke hadde andre bekymringer enn hva jeg skulle bedrive tiden med etter at dagens arbeid på gården var over, et arbeid vi ungene ikke slapp unna. Og som vi helt sikkert hadde godt av. Det fantes ikke lover mot barnearbeid, eller andre begrensninger i aktiviseringen av oss. Vi skulle lære oss å arbeide, og like det. Sånn var det bare, den gangen.

Nå har jeg vært pensjonist noen år og begynner å finne rytmen i det å ikke ha noe spesielt å ta seg til om dagene. Så kan man filosofere seg grønn på hvordan arbeidslivet var, hva man fikk ut av den perioden. Kunne man gjort mer, disponert tiden annerledes. Heller det enn å se framover og lure på hvor mange år som kommer og hva de (skal) fylles med. Eller kikke til sidene og se hvordan andre har det og hvordan de takler dagene. Fylt 65 og jeg er på tur inn i siste sving og har en langside igjen. Må nok bare innse det som et faktum. Det haster ikke å komme i mål, og det er godt å vite at man har en makker i banen ved siden av. Som ikke konkurrerer om å vinne. Det som skjer, det skjer…

Over my shoulder

Forbi naustan

Gromlyd

Jeg har aldri vært lidenskapelig interessert i eller opptatt av biler. Selv om jeg er oppvokst i en tid da man måtte ha lisens for å kjøpe en, noe som etter hvert falt bort og flere kunne kjøpe seg bil av ulike modeller. Skulle tro at slike tekniske nyvinninger fenget en guttehjerne for alltid. Det var opprinnelig bare to biler i bygda; en VW-transporter man i dag ville kalt skolebussen, og brøytebilen var en utgammel lastebil hvor farten under brøytingen ikke var større enn at vi ungene lett gikk ved siden av den. Var snøskavlene av litt størrelse, måtte bygdas menn stille opp og måke brøytebilen gjennom dem. Til stor underholdning for oss unger.

Jeg har alltid kjøpt bruktbil, den skal jo bare frakte oss fra A til B. Poenget er at bilen starter og går når den skal og at det ikke er for mye trøbbel med den, liker ikke verkstedsregninger. At det følger status med fin bil, har jeg aldri forstått, snobbet nok heller nedover, uten å være klar over det.

Likevel stopper jeg opp og glaner forventningsfull når jeg, helst om sommeren, hører lyden av en V-åtter. Den lyden sitter i ryggmargen og får adrenalinet til å pumpe, og hjertet øker takten. Bilder fra stjålne turer med pappas 39-modell på 60-tallet, før øvelseskjøring og sertifikatets tid, dukker opp i hodet. Det å suse bortover landevegen, så grus og stein føk etter bilen og støvskyen minnet om kjøring i Sahara eller andre tørre steder, var en opplevelse som sitter i, fortsatt. Men det er lyden av V-8 motoren, gromlyden, når jeg ga gass, som gjør opplevelsen så fundamental, så ute av dimensjon. Kan hende alderen snart gjør at jeg glemmer å snu meg etter pene damer på gata, men hører jeg gromlyden, snur jeg meg, garantert!

Dags dato

I dag er det 10.10.10. Ikke noe rart og spesielt med det egentlig, jeg har bare en egen hang til å feste meg i strukturer og kombinasjoner. Derfor hadde jeg tidligere mani med å få en konvolutt med frimerker stemplet på slike dager; fra 06.06.66, 07.07.77, og så videre oppover. Måtte bare sikre meg dem. Det var livsviktig, som å spise og barbere meg. Kunne gjerne brukt mine siste slanter på det, om situasjonen var så prekær. Fruen lo av meg og denne grillen, men lot meg gladelig holde på, så var det da ro og orden i tilværelsen.

Hva jeg gjør med disse konvoluttene og datoene? Ingenting selvfølgelig, bortsett fra av og til å se på dem når jeg tilfeldigvis snubler over dem i skapet, på leting etter noe annet. Tilfreds konstaterer jeg da at alle datoene er der før jeg legger dem på plass igjen. Og glemmer dem til neste gang de dukker uventet opp. Og så kan de etter meg ha noe å more seg over ”when I’m gone”. Det er litt gal humor i den tanken også, forekommer det meg...

Høsten

En sommer er over..

Historie

Hvorfor holder jeg på med dette? Hva er vitsen og hva har jeg igjen for alle timene foran PC’n? Og med korrekturlesing. Jeg tenker på redaksjonskomiteen i historielaget som skal gi ut heftet ”Blad av Brønnøy historie” for 22. året på rad. Jeg er medlem av komiteen, blant annet. Kunne jeg ikke heller brukt tid og energi på noe som skaffet meg inntekter og status? Fått litt personlig PR av innsatsen?


Det hele startet i 1977 da jeg som medlem av kulturstyret i kommunen fikk et særlig ansvar for kulturvernet. Det passet bra da, historieinteressert som jeg alltid har vært. Så ballet det bare på seg. I 1980 tok jeg initiativet til å få startet Brønnøy Historielag og jeg var fanget for alvor. Og har vært det siden, i forskjellige verv innen laget. Sammen med en håndfull andre som også brenner for saken.

Gevinsten er kanskje grunnleggende kjennskap til stedet og historien bakover så langt kildene går, til bosetting og folket som levde her opp gjennom tidene; redskap og utstyr de brukte, opp- og nedturer de var gjennom, hvordan de levde og tenkte. Men også endringene i samfunnet ettersom utviklingen gikk fram og hvordan de taklet disse. Kunnskap er lett å bære, sa min bestemor ofte. Man føler seg sterkere knyttet til stedet, får en identitet som god ballast å ha med seg. Hadde bare flere oppdaget hvor allsidig og givende dette organisasjonsarbeidet er med oppgaver uansett særinteresse innen feltet.

Vinterved

Etter uker med sol og varme opp mot 20 grader, kom regnet i dag. Vått var det og temperaturen sank raskt. Ikke at dét plaget meg nevneverdig, jeg var rimelig svett av å sage og klyve ved. Startet i grålysninga og arbeidet fort og effektivt, syntes jeg selv. Fruen skrøt ikke av farten, da hun litt utpå formiddagen kom ut for å bringe i hus og stable veden, den tørker best da. Kunne ha unt meg litt ros, så arbeidsom jeg plutselig ble da jeg skjønte at skulle vi få ordnet vinterveden mens været var til å jobbe i, måtte det bli i dag. Det holdt så vidt, de siste kubbene ble våte.

På trappa satt Pujan, monsen vår, og stirret på meg. Forsto nok ikke helt at jeg ikke hadde tid til ham i dag, til å skjemme ham bort som vanlig, med mat og melk og kos, i tillegg til morramaten. På strømledninga satt stær og glante, innbilte jeg meg, de kunne da ha tatt til vett og dradd mot sør, de og, som de andre trekkfuglene.

Det er vel sant som folk sier, at å fyre med ved, gir varme mange ganger, eller det blir man mange ganger varm av…

Gutter

                                   Noen gutter blir aldri menn...

Velfjordveien

Et kort sekund hadde vi øyekontakt før jeg suste forbi ham der han satt på en knaus tett ved Velfjordveien. Den tidlige morgensola fikk pelsen til å gløde. Kunne nesten se ut som han satt der og moret seg over oss morratravle bilister. Var nok en ungrev på vift, en som ennå ikke hadde skjønt hvor farlig verden var. Refleksen var umiddelbar; fotoapparatet, satt rett objektiv på? Jeg innså straks at sjansen var over, det fikk bli med bildet på netthinna, denne gangen. Jeg kjørte videre innover Velfjorden mens tankene stadig puslet med opplevelsen, litt treg som jeg var, så tidlig. Håpte at han klarte seg, unte ham det!

Tre dager seinere traff jeg ham igjen, en kilometer lenger innover denne gangen. Han lå i veikanten, påkjørt og drept i løpet av natta. Kvestet og ødelagt. Rask oppbremsing og ut av bilen, han kunne ikke ligge slik. Jeg la ham i grøfta, ute av syne for bilistene, før jeg dro videre. Trafikken dreper, fikk være glad det bare var en uerfaren ungrev denne gangen. Men tristheten satt i langt utover dagen.

”So ist das leben, kurtz und smutzig , aber doch so schön”. Ja, ja, sånn er det kanskje.

Kviger

Satt med bildøra oppe og så utover Movatnet, spiste et par kyllinglår og drakk Cola. I et anfall av lettsindighet, og ettergiven for sulten som romsterte i magen, hadde jeg irrasjonelt nok stukket innom Euro Spar og kjøpt mat i stedet for å kjøre hjem og spise. Var på tur og da ble det mest hensiktsmessig for meg. At fruen kanskje var ferdig med hagearbeidet og hadde satt på middagen alt, var litt fjernt, akkurat da. Skulle klare middagen og, jeg, etter turen. Ørreten spratt i vannkanten og trosten skvatret med sitt, høylydt og iherdig. Hadde på langt nær tenkt å fly mot sør.

Plasking i vannet, skimtet kuromper gjennom buskaset. Huldra, tenkte jeg. Skulle hun på rotur i plastbåten på andre bredden, ikke langt fra der jeg satt? Hah.., endelig, heldige meg, for en gangs skyld. Men det var kviger, yre og nysgjerrige sprang de bort til båten, undersøkte den og fant den vel for liten og ustø til sitt bruk. Etter litt att og fram forsvant de tilbake, samme vei som de kom. Det ble stille etter dem.

Jeg forsøplet buskene med kyllingbeina, tenkte mus eller annet kryp kunne meske seg litt. Trist at det ikke var huldra, hadde vært fint å fått festet henne på fotobrikken, igjen. I stedet ble det kyr, de har kuromper, de og.

Fredag igjen

Det er helg igjen, nesten. Et uvanlig flott høstvær har vi opplevd denne uka, med en fargeprakt som kan ta pusten fra oss. Nattefrost med påfølgende utfordring om morgenen for oss tidligbilister på glatte veier, og morgentåke som forsvinner når sola står opp. På tide å ta signalene og skifte til vinterpiggdekk, selv om det er fjorten dager til det er lovlig å kjøre med dem. Men, man skal kle seg etter forholdene.

Og sette tæring etter næring. Derfor var jeg på Grong og byttet bil i går, en risikosport med glatte veier og tåke fra Velfjord til Trones. Fra å kjøre hver sin bil, fant vi det mer fornuftig å ha én vi begge likte å kjøre. Det sparer miljøet og vi sparer penger, nå som vi begge er pensjonister, fruen og jeg. Blir vi mindre mobile, tåler vi det. Bilen er likevel et frihetssymbol, til å cruise rundt i, fri som fuglen, nyte opplevelsene ettersom de kommer, mens radioen oppdaterer deg fortløpende..

Kommer man seg ut og vekk fra sofakroken, som som oftest er okkupert av Pujan, katten vår, er vel det en fordel?