Nye muligheter

Den amerikanske forfatteren Ernest Hemingway skrev boka ”The Old Man and the Sea” i 1952. Om ikke innholdet i boka helt matcher min opplevelse av året 2010, passer kanskje tittelen, og noen fellestrekk er der; havet, fiske og for meg også seiling. Bildet tok jeg i det vi runder Stadt i tungsjø og vindstilla på tur hjem fra Gøteborg i sommer.

2011 vil ha mange muligheter, ta vare på dem!

Rein

Jeg aner fred og ingen fare. På tørt og godt vinterføre kjører jeg innover Velfjordveien. Har tenkt meg på Grøndalsfjellet på ski ettersom Gåsheia var stappa av folk og ingen parkeringsplass ledig der akkurat da jeg var innom. Mange dyrespor i veikanten får meg til å slakke på farta, best å ta signalene på alvor. Heldigvis, for i en slak sving rett etter Stegan står reinflokken i veibanen. Med vanlig fart ville jeg kjørt rett inn i den, nå klarer jeg å stoppe i tide. Men hjertebank fikk jeg så det holdt.

Flokken har det ikke travelt. Etter hvert trekker de ut til siden og slipper meg forbi, er tydeligvis vant til biler og trafikk. Videre innover ser jeg flere små reinflokker ute i terrenget. Skituren gjør godt, og skrekken slipper taket. Kan dvele med opplevelsen, det er jo ikke hver dag jeg opplever rein på så kloss hold…

Gildeskålboka

Har sittet og lest i ”Gildeskålboka 30” utover en tidlig morgen. Også i år var det mye interessant å lese fra min fødselskommune. Sågar fant jeg meg selv på et av bildene; fellesbildet av ”Konfirmerte i Gildeskål hovedkirke 26. juni 1960”. Å lese gildeskålboka er blitt en romjulstradisjon både jeg og fruen setter svært stor pris på. Min snart 92 år gamle mor har kjøpt og sendt meg den som julegave hvert år siden den begynte å utgis høsten 1981. I år og lå det med en selvskrevet julehilsen til meg og familien fra henne.

Det slår meg at selv om jeg har bodd i Brønnøy kommune i snart 40 år og regner den som mitt hjemsted, henger jeg stadig like fast i Gildeskål kommune generelt og Sandhornøya spesielt.

Julebonde

Hele flokken sto og ventet på meg at med fjøsen på Djupåsen da jeg i grålysinga i dag kom for å fore dem, utgangersauene til min seilervenn. Selv hadde han tatt seg litt julefri og var på hytta. Tålmodig sto de utfor fjøsdøra mens jeg hentet høyballen, fulgte meg så tett og kastet seg over høyet idet jeg la det utover marka. I godværet brukte jeg ikke fóringsbåsen. Da jeg kom ut fra fjøsgangen med pellets, sto de på trappa igjen og ventet; hadde skjønt at nå fikk de julegodteriet.

Tross 10 blå grader var det godt å komme seg ut og i aktivitet. Elgen beitet i veikanten og lot seg ikke affisere om jeg knipset et bilde i forbifarten. Rådyrene så opp lenger mot gården, men fortsatte etingen; sulten var større enn nysgjerrigheten i dag. En snill formiddag ble det, ute blant dyr i vinterlandskapet. Hjemme ventet middagen, pinnekjøtt med tilbehør fra i går.

God Jul

..som kanskje har brukt tid på

å se på bildene jeg har lagt ut eller

lese det jeg har skrevet..

Pujan

lat og forvent i sofaen han ligger

nykokt fisk er det han digger

rund og god over magen

få er turene nå i hagen

å gjespe han knapt kan orke

helst vil han sove -og snorke

Ørret

Jeg lå her ofte på brua som guttunge og kikket etter ørret. Spenningen herjet meg og vær og vind betydde lite, bare jeg fikk et glimt av ørreten langs elvekanten. Å fiske den var ikke så nøye, selv om det var stas og ga status blant kameratene. Men det var før faderen bygde bygdas første bad med vannklosett og la kloakken ut i bekken. Resultatet var at all fisk nedenfor utløpet forsvant, til min bekymring og frustrasjon. Men ingen kunne, eller ville, snu utviklingen. Hvem brydde seg om noen ørret? Det kom mange avløp etter hvert.

Å protestere, visste jeg var bortkastet energi. Og greit var det jo bare å kunne stikke på badet, varmt og lyst som det var der, når klosettet skulle brukes. Egentlig ville jeg ikke bytte tilbake til utedoen i fjøsgangen, selv om det tidvis hadde sin sjarm å kunne sitte med dodøra oppe; da så jeg rett inn i fjeset til fjordingen vår, han Roy, som hadde stallen sin der før han ble byttet ut med traktor. Han reiste seg alltid når vi kom inn fjøsdøra, humret litt og tagg etter mat med snille hesteøyne. Det var selskap i ham, den korte stunda vi satt der før fjøslukt og sno jaget oss inn igjen, til kveldsmat og legging. Søvnen kom fort i den alderen, fikk aldri tid til å reflektere over ørret og utvikling før det var morgen og viktigere ting å ta seg til.

N70BR

gammel og halvfull

av vann

sliten og tært av

tidens tann

fortøyd og lite

nyttig

snart 70

Julekort

Så er alt ved det gamle; etter kuldeperioden fikk vi i dag sø’vest stiv kuling og regn, masse regn. Til helga blir det frost igjen; ned mot -20 grader i følge Yr.no, -om de spår rett denne gangen. Det er lite folk i byen, tross at det ikke er lenge til jul. Storgata har til og med ledige parkeringsplasser.

Selv haster jeg hjem igjen, etter å ha sendt julekortene til de jeg ikke kan nå via sosiale nettverk på datamaskinen. Hjem til ferdig middag og kanskje en kaffe og litt førjulssmak på julekakene etterpå, før de pakkes vekk til jul.

Endring

I året 1986 lå min ”lille Gøy” fortøyd etter endt seilas. I 2010 sliter ”Sunwind” marinaen i nordvestkuling etter kraftfull seiling. Bildene er tatt på samme sted. Forandringen er stor på disse årene, både på stedet og med båtene...

Det sies at seilgleden er omvendt proporsjonal med båtstørrelsen…

Mandagsmorgen

Det kunne vært mere snø og det kunne også vært mere dagslys. Men det er advent og da får jeg vel ta til takke med det som er og heller nyte turen innover en stille og glissen skog. I dag har jeg ingen hast, har hele formiddagen til rådighet om jeg skulle trenge det og ettermiddagen også, for den saks skyld. Skiutstyret jeg kjøpte utpå ettervinteren i år er helt i samsvar med reklameskrytet, det funker og det øker turgleden. Påkledningen derimot skriker det ”gammel mann” av. Heller det enn å vekke latter hos eventuelle skigåere jeg måtte møte, om jeg troppet opp moteriktig og i siste skrik skiantrekk. Innbiller jeg meg…

I går derimot gikk det unna i løypa, yngste barnebarnet sørget for at jeg fikk kjørt meg skikkelig. Forholdene på Gåsheia var optimale for oss med nysnø og godt tålelig temperatur. Etter et par runder med både flatmark og utforkjøring, kjente i alle fall jeg at det var behov for mat og drikke. Det gjelder å slutte mens leken er god, da gruer vi oss ikke til neste tur.

Sporsnø

Det er fint å ferdes rundt Movatnet. Naturen er allsidig med rikt dyre- og fugleliv. Og ørreten biter om sportsfiske er hobbyen. At området ligger like ved kystriksveien og dermed er lett tilgjengelig fra bil, er ikke noen ulempe heller. Sitter du stille en stund, på en stubbe eller en stein, kan du fort kunne observere både rev, rådyr, elg og flere småfuglearter, svaner og ender. Ofte innen fotorekkevidde.

Nå er det sporsnø og mulighet for interessant sporing av dyrene, på ski eller på føttene. Sporene kan fortelle mye; hvor de skal, hvor de har skaffet seg mat, eller jaktet, alt etter art. Av og til kan man bli overrasket. I sørenden av vatnet, der du kan kjøre ned til det med bil, fant jeg i et rådyrtråkk, tydelige spor etter gaupe. Eller gauper, sporene tydet på det ut fra flere størrelser på fotavtrykkene. Store spor, ca 10 cm lange avtrykk på de største. Jeg fulgte dem et stykke, men uten ski ga jeg opp. Det gikk for tregt.

Men dagen var reddet, jeg hadde noe å spekulere på, finne opplysninger om og fantasere omkring antall og utfall av jakta deres. Neste gang får jeg øye på dem, håper jeg…

Formiddagsdrøm

Fikk et umiddelbart ønske om sommer i hagen i dag mens jeg nøt en havreflarn på stua og formiddaglyset var på snarvisitt. Fruen kunne ha dekket et beskjedent kaffebord i gapahuken, med kaffe, nystekte vafler og syltetøy. Sola ville sørge for god temperatur, lukt og farger fra hagens mange blomster var til underholdning. At Pujan hadde sikret seg godstolen kunne overses, denne gangen, så slapp han å sende bebreidende blikk som ødela øyeblikket. Naboene kunne gjerne kikke beundrende over gjerdet?

Synd det er en stund til sommeren kan kaste seg over oss igjen.

Førjulstid

Dagene kommer fort nå. Det rekker knapt å bli lyst før det mørkner igjen. Må innrømme at jeg liker adventstida og alle fargene i mørket, eller kanskje rettere sagt alle nyansene, alt etter vær og tidspunkt på døgnet. Finner mye glede i motiver til bilder som skulle vært tatt om det hadde vært lys nok, eller om jeg hadde hatt mot nok til å rigge opp utstyr uten for mye oppmerksomhet fra omgivelsene. Så lagrer jeg heller bildene i hodet, er nok best slik.

Det er store fordeler med fruens sunnmørske bakgrunn; det er orden på både hus og gaver. Ulempen min er at latskapen overtar, om jeg ikke passer meg. At sofakroken blir tilholdsstedet for både Pujan og meg utover dagene. Det er ikke plass der til oss begge, romstore som vi er blitt.

Nissedrakten er stuet vekk for lenge siden, jeg ble tidlig gjennomskuet og konfrontert med fakta, barn er nådeløse slik. Kanskje best å ha gavene under juletreet, man ser dem og er sikker på å ha dem, nissen kunne jo finne på å gå til feil hus, - gamle mannen…

Påfunnet med å pynte Pujan til jul, ble ikke vellykket.

Sauhøv

"Smalahove er først og fremst førjulsmat. Det var vanlig at det første smalahovemåltidet gikk av stabelen først i november. Siste smalahove skulle spises siste søndagen før jul. Denne dagen ble kalt skoltesøndag. I mange bygder var det fast tradisjon med smalahove skoltesøndag og er det den dag i dag", forteller matprat.no meg.

Tror nok jeg fortsatt vil vente på julaften og pinnekjøtt.

Turist

Om jeg var turist på første klasse på hurtigruta en sommerdag, hadde utsikt og god mat, og en seng om bord i takt med bølgene; gjorde det ingenting om det regnet litt og Brønnøysundet er trangt. Med fotoapparat på magen og i ny jakke, hadde jeg framtida foran meg igjen, ennå en god stund…

I opplag

ein båt

mot eit naust

full av råt’

det vart haust

Planer

Til helga har vi planer, yngste barnebarnet og jeg, om å komme oss på sjøen igjen for å fiske. Har giret oss skikkelig opp på TV-programmer om Ekstremfiske og Monsterfisk, nå bare må vi prøve selv. Etter forrige tur kunne han dra hjem med en plastpose full av skinn- og beinfrie fileter, kvalitetsfisk. Pluss kattfisk til Pujan, nok til flere uker, selv med hans appetitt.

Håper at værgudene er på vår side denne helga. Når storfisken skal tas..

Speilbilde

den så speilbildet sitt

i vannet

oppdaget en svane

ikke den grimme ælling