Mopeden

Kan man bli satt i fengsel nå for ting man gjorde i sin tidlige ungdom, for å kjøre moped, svært lenge før man var gammel nok? Eller ble straffen sonet gjennom en stivfrossen kropp vinterstid, etter stjålne turer bygda rundt, så lenge det var bensin på tanken?

Spenningen ved ulovligkjøringa satt som en vill glede i brystkassen i mange dager etterpå, til en ny tur var på trappene. Kanskje like mye om pappa oppdaget lånet av mopeden, før neste morgen når han skulle på jobb, hadde det travelt, arbeidskameratene på sine mopeder sto borte ved grinda med motorene i gang og ventet, og så oppdaget at det var tom bensintank. Raseriet; jeg kunne bare vente til han kom av jobb igjen, så skulle jeg få svi og det til gangs! Dagen gikk i lett angst. Men som regel var alt glemt etter en lang arbeidsdag. Friheten på mopeden, sommerstid, luft og lukt, og en fart man ikke oppnådde på sykkel, uansett innsats. Kanskje, om jeg kjørte dristig nok, ville jentene i bygda få øynene opp for sjarmøren, kortbukser og blåkvite legger til tross..

 

Internettbildet jeg fant i dag av mopedtypen; den gang hypermoderne, gir et minneblaff tilbake til 50-årskrisa, den jeg egentlig ikke hadde. Et bilde av disse moderne, japanske syklene, hadde fanget interessen, i flere dager faktisk. En tanke om at det kanskje ikke hadde vært så ille å gjenoppleve landeveisgleden, hadde slått rot, og mol standhaftig i tankene. Anledningen til å innlemme fruen i planene, kom en dag dattera vår, den gang først i 20-årene, var innom en tur. ”Hadde det ikke vært greit om jeg kjøpte meg motorsykkel? Så slapp vi to biler, billigere det også. Og så hendig til små turer i byen, til marinaen og ellers?”

Hadde jeg bare sett ansiktene på dem med en gang, hadde jeg kanskje rukket å stoppe, straks, før lattersalvene slo i veggene, og morsomhetene kom som erter ut av en sekk, før følelsen av å ha ”dret på draget”. Visst var det gøy å ha det artig, men, ikke akkurat da… ”Kan du se pappa for deg, i svart skinndress, med de tynne beina” hylte fruen, ”og med den store hjelmen, bare nesen vil stikke fram, dele lufta som en kniv”. ”Og nakkehårene, som en sopelime ut i lufta”, kvitterte dattera, ” skinnstøvlene, bootsen, store i størrelsen, du vil se ut som Donald Duck, pappa. Du bare må kjøpe den sykkelen”. Lattertårene trillet, det var humor på høyt plan, skjønte jeg. Og den ville ingen ende ta.

Det ble ikke motorsykkelkjøp, men en vanlig sykkel kom i garasjen, en DBS med 21 gear. Flittig brukt den og, gjennom mange år. Men, vi fant ikke tonen, uansett hvor stor hastighet jeg greide å tråkke den opp i. Vel lukter det sommer og nakkehårene står rett ut i farta, de få som ennå er igjen, men følelsen i brystet, den ville gleden av frihet og ungdom, kommer den, om jeg prøver i morra, igjen?

Hagecruiser

Hva om helsa svikter? Når jeg blir eldre, mener jeg. Blir så ille at jeg kanskje må selge seilbåten min. Gi opp turene i friskt vær og vind, eller når værgudene er i godlage og motoren er eneste utvei, om jeg skal noe sted; fiske eller karre meg hjem igjen. Bare tanken på å havne i en sånn tilstand, ryster meg. Gåshuda nedover nakken skraper skjortekragen… Hm,..

En plutselig forståelse slår ned i meg. Selvfølgelig! Hagecruiser, seilbåten plassert ved siden av garasjen. Med presenning over cockpiten, for å gjøre naboer og andre nysgjerrige; hva holder han på med, vedlikehold, skifte motor eller annet større arbeid? Den pensjonisten vet å fylle dagene og bli gammel!

Båter i hagen får en ny mening, er vakkert og fornuftig, -egentlig. Katten, den kan bli med om bord; Pujan skipskatt, selskapskatten, kjent og fryktet i hver en havn. Og fruen, hun vet hvor jeg er, til enhver tid. At jeg tidligere kunne le av mennene med båt i hagen, den som aldri kom på sjøen, men til sist ble solgt, med fortjeneste, sa de. Godt stelt og lite brukt, unntatt kaffekjelen. Den ble ikke med på kjøpet, alle godstundene ombord under presenningen satt fremdeles i den.


Ute regner det igjen, juniregn. My Lord, heavy rain in June.

Fanteliv

Spenningen øker. Konsentrasjon omkring detaljer for turen blir sterkere og mer tid brukes til refleksjon omkring rutevalg og navigasjon, elektronisk og på papirkartene. Grunnen er at jeg har sagt ja til å være med å seile ”Tresbelle”, en 37 fots kutter, fra Gøteborg til Brønnøysund om en uke. Opprinnelig skulle turen gått fra Boston USA til Brønnøysund, men omstendighetene gjorde at båten ble satt på storferge til Gøteborg og må hentes der. Saken har bølget fram og tilbake i snart et år nå, og har egen side på Facebook; Hjemkomst, og på You Tube.(Bildet tatt av KF i USA)

For en seiler er dette en ”once in my lifetime”-opplevelse, nesten. I tillegg til deler av svenskekysten oppover mot Østfold, får vi med oss hele sørlands-, vestlands-, trøndelags- og sørlige nordlandskysten. Om været blir rimelig, blir opplevelsen desto større. Bakteppet, historien om båten og den tidligere eieren; motstandsmannen Arne Brun Lie, og boka hans: ”Seilas gjennom natt og tåke” gir, i alle fall meg, en ekstra og sterk dimensjon.

Å leve fanteliv langs kysten sommerstid, ble motstykket for en rastløs sjel til et noe A-4-aktig yrkesaktiv liv. Og turene er blitt mange i takt med antall år på baken; til Shetland, Ålesund, Bodø flere ganger, samt Vestfjordseilasen for å nevne noen. I fjor hentet/seilte en kamerat og jeg ”RX-II” fra Grimstad til Brønnøysund(koblingene viser tidligere brukere av denne båten), og på høsten seilte vi seilbåten som Kim forsvant fra i TV-serien Himmelblå, tilbake til eieren i Bodø, i sø’vestkuling og regn, en frisk og våt opplevelse.

Så godt å få bruke hodet, spekulere og kalkulere. Ikke minst å la tankene kreere tur og rute, og samtidig la dem fly fritt, hit og dit, som en terne på matleit sommerkvelden. Og om en uke kjører vi beinveien til Gøteborg og eventyret, forhåpentligvis..

Sau

”Sauer er noen ålreite dyr”, sa kvinneaktivisten Liv Finstad i 1983. Og oppvokst på gård var det lett å være enig med henne i det. Spesielt lammene, søte og ullete, og med en sår bræking som gikk rett i hjertet på guttungen. Nødvendige og gode var de også, høstslaktet og en del av gårdens vinterforsyning. Men, sau var nå sau, da. Og det var før becquerelen ble et begrep, etter Tsjernobylulykken i 1986; da var de plutselig uspiselig og farlige for helsa. Igjen fikk vi ekkelfølelsen fra først på 50-tallet, da Sovjetunionen drev og prøvesprengte atombombene sine og vi guttungene fikk streng beskjed om ikke å spise bær rett fra lyngen, de var farlige og vi kunne daue når som helst, sa de. For bærene, spesielt krekling og blåbær, gikk ned i bøttevis, likevel. Store og saftige som de var, hvem kunne bare gå forbi? Atomnedfallet datt vel ikke ned akkurat over Lekanger, trøstet vi oss med. Men vi var aldri sikre på det!

Gris likte jeg ikke, hvem kunne spise en som først var liten og lyserød og hadde likens mage som oss, og utpå høsten var så stor at han sto diagonalt i stakken sin. Hylingen hans da de dro ham opp låvebrua satte en støkk i oss, før det smalt og ble stille. Jeg burde kanskje ha vaksinert meg mot svineinfluensaen i fjor, folk strøk med av den óg. Forresten, bacon kan gå an, til stekt egg eller som tilbehør til fisk.

Jeg liker fisk, i alle fasonger og tilberedelser. Har alltid vært ivrig sportsfisker, spenningen ved selve fisket og matauka, yes! Men torsk og sei jeg får nå, har pellets i magen og er feit og blaut og lukter vondt under koking, selv om den er fisket langt, langt fra oppdrettsmærene i området. Og katta vår, han Pujan, takker nei til den, kokt, ser megetsigende på meg før returen til sofaen igjen. Jeg kaster slik fisk, tilbake i havet, til krabbe og slimål. Så flirer jeg av meg selv; pyse, pingle, -vi sender jo tonnevis av fisken til andre land, som delikatesse…

Byunger er heldige, de vet at melka kommer fra kartong i butikksenteret, og fisken fra blokk i frysedisken, kjøttet også, ferdig behandlet. Dyr skal vi ta vare på, spesielt sauen.

Solskinnsdag

Hvor befriende å våkne til solskinn inn vinduet, morgensultne Pujan på trappa og lyden fra fuglene nede i hagen. Frokosten, nettavisene og e-postkikk går unna, jeg vil ut på tur i godværet.

Skutfjellet på Horn er 99 meter høyt, ikke den store utfordringen rent fysisk, men det har en utsikt i alle retninger jeg stadig lar meg beta av. Raskt opp på toppen, fram med kaffe og sjokolade, og så lar jeg meg bare fasinere av naturen rundt meg; utover mot Vega går det ennå lokale regnbyger som rammer inn en lastebåt på sør. Innover mot Velfjorden ligger Andalshatten badet i formiddagssola, -og med en tåkedott kledelig oppå hatten.

Trenger jeg si mer?

Junidrøm

Draugen

Det hender, når jeg seiler om natta og det regner, at jeg får denne følelsen, av å bli iakttatt. At noen ser meg, følger med på hva jeg gjør. Er der. Når regnet siver ned nakke og rygg og kjøler, og hendene på skjøte og rorkult er valne.


Instrumentene forteller meg at alt er etter plan og forberedelser, og sikkerhetsmarginene gode. En slurk halvkald kaffe og litt Polly peanøtter holder meg våken nok til å innse at jeg har det bra og at alt er under kontroll. Aleneseiling om natta er utfordrende på så mange plan.

Er det draugen som leker i kjølevannet? Som venter og vurderer? Jeg skutter meg litt, husker bestefars fortellinger i bua at med naustet, med vegger, et vindu og en hvelvet færing til tak, sagd tvers av i røstveggen over døra. Parafinlampe og en liten vedovn gjorde garnbøtingen for ham levelig utover februarkvelden. ”Draugen, sa bestefar, seiler oftest i en båt med spjeret seil og er et varsel om død for de som ser ham. Draugen er en dauing, en gjenganger av døde fiskere som er blitt på havet, og ikke fått ei grav i kristen jord”. Vi frøs inne i bua, bror min og jeg, enda det sikkert var minst 30 graders varme der. Og så godt det var å gå hjem sammen med bestefar i mørket opp Sjyskaret, tause mot huset og kveldsmaten. De kom seg vel hjem engang, fiskerne?

I dag har det regnet hele dagen, silt ned, jevnt og trutt. Og det skal fortsette i morgen. Må en tur om bord i seilbåten da også, denne dragningen mot havet….

I mastehøyde

Er man seiler, må man være kreativ og løsningsorientert. Fordi alt skifter hele tiden; vind, sjø, strøm, landskap, lys og motivasjonen også. Så da Svein ringte i dag, mens jeg holdt på å skifte en kjøkkenvifte hos min datters svigermor, og spurte om jeg kunne ta en tur opp i masta på seilbåten hans, "Sjasmin", tok jeg utfordringen på sparket og svarte ja. Kjøkkenvifta måtte tas etterpå. Kunne ikke la 71-åringen selv ta turen opp, det måtte yngre krefter til slike strabaser! Jeg er, tross alt, ikke fylt sytti.

Etter å ha "kledd på meg" båtmannsstolen og festet den i storseilfallet, med sikring. Og en ekstra sikring i å bruke spinnakerfallet også, sveivet Svein og Vidar meg opp i toppen av masta, sånn ca 15 meter over havet. Verktøyet var festet i snøre for ikke å falle ned i hodet på sveiverne. Windex'n (ny vindpil) ble halt opp i en egen line, og det var bare å starte arbeidet. Fasteira muttere og skruer var vriene å løsne. Og en fant da også beinveien ned, Svein merket noe som traff capsen, men skjønte ikke hva det var. Like godt det. Etter at Windex'n var på plass, skiftet vi også et ekstrafall foran masta.

Og sveiverne la ikke merke til at jeg brukte tid til å ta noen bilder, når jeg først var så nær himmelen, man vet jo aldri neste anledning, når og om den byr seg. Og utsikten, den var storslått og luftig.

Dagen

Av og til føler jeg meg som gammelmonsen, han Pujan, der han ligger foran vedovnen og lar varmen bake seg. Hva skal jeg ta meg til i dag?

Oppe klokka 07.00 og ferdig med å lese nettavisene; de 7 -8 mest interessante, ferdig med frokosten og har egentlig ingen ting planlagt for i dag. Det vil si, hadde jeg hørt etter i går kveld, når kona nevnte en del ting hun mente skulle vært gjort før sommeren, hadde jeg nok kunnet starte med det nå. Men, hun sover ennå, pensjonist som hun er. Og da er det vel best å vente til litt seinere på dagen.

Kanskje tar jeg meg en tur i marinaen, ombord i seilbåten, setter på varmen og koker litt kaffe. Er jeg heldig, er det andre som har et ærend i marinaen, og man kan utveksle erfaringer og de siste værmeldingene. Kanskje seiler jeg meg en tur, vinden er høvelig nå. Eller kanskje skal jeg heller ta bilen og kjøre meg en tur, -ta en fjelltur for å få litt trim, kan trenge det og...

Nede på veien kjører bilene forbi, folk skal på jobb, eller å handle, eller kanskje kjører de bare en tur, de og.