Ørret

Jeg lå her ofte på brua som guttunge og kikket etter ørret. Spenningen herjet meg og vær og vind betydde lite, bare jeg fikk et glimt av ørreten langs elvekanten. Å fiske den var ikke så nøye, selv om det var stas og ga status blant kameratene. Men det var før faderen bygde bygdas første bad med vannklosett og la kloakken ut i bekken. Resultatet var at all fisk nedenfor utløpet forsvant, til min bekymring og frustrasjon. Men ingen kunne, eller ville, snu utviklingen. Hvem brydde seg om noen ørret? Det kom mange avløp etter hvert.

Å protestere, visste jeg var bortkastet energi. Og greit var det jo bare å kunne stikke på badet, varmt og lyst som det var der, når klosettet skulle brukes. Egentlig ville jeg ikke bytte tilbake til utedoen i fjøsgangen, selv om det tidvis hadde sin sjarm å kunne sitte med dodøra oppe; da så jeg rett inn i fjeset til fjordingen vår, han Roy, som hadde stallen sin der før han ble byttet ut med traktor. Han reiste seg alltid når vi kom inn fjøsdøra, humret litt og tagg etter mat med snille hesteøyne. Det var selskap i ham, den korte stunda vi satt der før fjøslukt og sno jaget oss inn igjen, til kveldsmat og legging. Søvnen kom fort i den alderen, fikk aldri tid til å reflektere over ørret og utvikling før det var morgen og viktigere ting å ta seg til.