Fjelltrim

Egentlig sitter jeg og venter på at det skal bli ordentlig lyst ute, litt seinere ut på dagen. Slik at jeg kan ta den første fjelltoppen i årets ”Fjelltrimmen i Brønnøy”. Og jeg har stor tro på at jeg skal få med meg et av barnebarna som turkamerat, kanskje begge om jeg er heldig. Regnet den siste uka har tatt bort mye snø, men langt fra nok til å klatre de høyeste toppene. Vi får nok klare oss med en av de lavere i dag, en her ute ved kysten der det nærmest er barmark. Nattens sludd burde gjøre at det ikke er altfor glatt føre oppetter fjellsiden.

 Om ikke lenge kan vi hente trofeet fra fjorårets turer, kruset som viser at vi har klart minst 8 av de 10 toppene som utgjør fjelltrimmen. Det står noen krus der allerede på hylle og i skap, men det er like artig å få et til..

Visdom

Onstein

Snart er det årsmøte i historielaget. Jeg er bedt om å være kåsør og sette sammen en lysbildeserie om Onstein, denne holmen flere nautiske mil ut av Uttorgværet. Det vil jeg gjøre. I dag synes det komplett umulig at noen kunne brødfø seg der. Likevel; på 1800-tallet bodde det 2 familier på Onstein. Fiske var hovedyrket, men de hadde faktisk 2 kyr, en okse og 10 sauer en periode. Maten til dyrene måtte de også samle på holmer og skjær omkring for å få nok, i tillegg til tang og tare. Det var naturlig å bosette seg nærmest mulig fiskeområdene, før motorens tid som det var. I et naust ble det bygget båter.

Hobbyen min med fotografering kommer godt med nå. Opp gjennom årene har jeg knipset bilder av fraflyttede hus og bygninger ute i skjærgården. Når jeg likevel seilte forbi, var litt av opplevelsen å kunne finne ut av historien rundt stedene, bli kjent med menneskene. Mange av bygningene og folket er borte i dag. Historielag og bygdebok nyter godt av fotofangsten; så er jeg litt til nytte som pensjonist.

Fergereiser

Fergereiser har alltid tiltalt meg. Fra de første turene til Bodø med MF ”Gildeskål” på 1960-tallet, til dagens tilfeldige turer om jeg skal ut av regionen og ikke orker å kjøre den kronglete Tosenveien. Det å finne seg en vindusplass i salongen, kjøpe kaffe og en vaffel med jordbærsyltetøy og rømme, eller et tørt horn med ost og skinke, kikke på landskapet og fortære maten mens motordur og risting nesten overdøyver småpraten til medpassasjerene ved bordene omkring, senker pulsen og gir meg en litt bisarr glede. Treffer jeg en kjenning eller to om bord, blir det en hyggelig prat; vel vitende om at om litt går vi til hvert vårt og kan fortsette dagen etter eget hode. Det streifer meg at jeg burde reise mer, før det er for sent.

I helga fornyet jeg fergeopplevelsen da jeg fikk være sjåfør for barnebarn og andre Tjalgspillere på fotballcuptur til Sandnessjøen. Kampene gikk heldigvis i idrettshallen og ikke ute; pøsregn, tåke og sørpe var settingen utendørs. 4 ferger på en dag gir en god følelse for en entusiast. Og vaflene smakte fortreffelig...

Tall

I år er det flere uvanlige datoer som: 1/1/11, 11/1/11, 1/11/11, 11/11/11. En av dem er også min mors gebursdag. Kanskje litt rart er det at om du tar de siste 2 tallene i ditt fødselsår (eks. 1945, ta 45) og legger det sammen med den alder du blir i år, så vil du få de samme tallene: 111. Pussige saker og artig for en som liker tall?

Konger

Nå har lokalavisa endelig tatt opp en sak som har opptatt meg over flere år; at det stadig blir fisket mer deformert torsk i nærområdet her. Selv har jeg fått slik fisk flere ganger på sluk, og jeg fisker langt borte fra torskemærene. Slik fisk beholder jeg ikke, den går over bord igjen, omgående. Jeg har aldri vært i tvil om at dette er rømt oppdrettstorsk! Vi fikk ikke slik fisk før oppdrettet begynte. Først var det laks, nå er det torsk som ødelegger miljøet; all fiskeskiten som dekker havbunnen under og rundt mærene er én ting, rømt fisk utgjør en enda større trussel.

Noen får lov å gjøre seg rik på miljørasering, får sitte selvopptatt på haugen mens fellesverdiene skrumper inn. Hvordan gikk det med lakseoppdrettsnæringen i Chile? Skulle ikke Norge kunne lære noe derfra? Hadde mærene kunne blitt lagt midt i Storgata slik at folk virkelig fikk se hvor flinke eierne er, er det sikkert blitt tillatt og gjort…

Rognetrea

snau vart hugnaden

då dei store rognetrea
i hagen forsvann av elde og kvilargreina

i selja saga av

ei kjensle mest som hendingar

i barndomstida sveiv bort

samstundes

Two of a kind

Snart har alt regnet vasket vekk snø og is på dekk og i cockpit på Sunwind og jeg kan bruke båten uten å sette liv og helse på spill. Dette har jeg gledet meg til gjennom kuldeperioden selv om fryseskapet fortsatt er ganske så fylt med gode råvarer av fisk. I helga diskuterte jeg med yngste barnebarnet hvilken fisketype vi skulle ha i år som ”Årets fisk” for å heve motivasjonen et ekstra hakk. Og hva skulle være premien om vi lykkes? I fjor var det breiflabb, uten at vi klarte å fiske en. Kanskje var vi vel optimistiske som trodde vi kunne få breiflabb på sluk. Kanskje var det naboens hell som giret oss opp; han slapp ut svenskpilken på en tilfeldig fiskeplass og traff en 12 kilos breiflabb i hodet. Det var bare å hale den opp. Har hørt om den turen noen ganger nå.

Steinbit er en grei fisk å ha som ”Årets fisk 2011”. For et år siden fikk vi 4 steinbiter på en uke, den største på 5,1 kilo. Barnebarnet hadde fiskelykken, en opplevelse vi begge kommer til å huske. Godt dokumentert med bilder er den også. Men som pappaen hans sa da han ble oppringt om hendelsen: ”Den fileten skal til Salhus…”

Søndagsmorgen

Ute blåser det. Sø’vesten er på tur inn over oss, med regn og mildvær etter flere måneder med snø og kulde. Det har vært uvant med ordentlig vinter så lenge, vanligvis varer den bare noen dager i slengen. Beholdningen med vinterved har skrumpet betraktelig, fyring hele dagen har sin pris, volummessig; økonomisk er det gevinst ettersom jeg har tilgang til gratis ved, enn så lenge. Vedvarme er koselig, lyden av varmen og monsen Pujan foran ovnen likeså. Også fruen blomstrer i vedvarmt hus.

Bilkjøring de neste dagene kommer til å bli en risikosport, vi er ikke forvent med godt brøytede eller strødde veier. Det klages over små veibudsjett, kanskje burde noen se på hva pengene brukes til. Jeg kan lite gjøre med det og får kanskje noen late dager innendørs. Får kikke på bilder fra gårdagens soloppgang over tretoppene på andre siden av vegen, og overse at det er en kråke som sitter der og gir liv i bildet..

Svaner

svaner

i lange baner

speiler en sommer

som kommer

solskinn som flommer

jeg er spent og

på vent…

Båtlek

I krig og kjærlighet er alt tillatt, har jeg hørt folk si. Kan se logikken uten helt å ville være enig i påstanden. Kanskje er det fordi jeg uhemmet anvender den under vår vennskapelige kiving om å seile fortest straks flere Brønnøyseilere er ute av marinaen samtidig. Fruen ler av meg og kaller meg et håpløst tilfelle; ser jeg en seilbåt i nærheten er det øyeblikkelig fintrimming av egne seil og rigg, her skal hele potensialet tas ut og ”Sunwind” være første båt framme hvor enn det måtte være. Og kan jeg utnytte fordeler med andres vikeplikt eller ”ta vinden” fra dem, så gjør jeg det uten blygsel.

Antakelig er jeg alene om å føle konkurransen, seilervennene ser ut til å ha en langt mer avslappet holdning til både fart og seiltrim. Kanskje morer jeg dem med oppførselen min. Da er mye oppnådd, båtlivet skal være gøy..

Nissen

Og mannen ville fra nissen flytte

men reisen ble ham til ingen nytte.

For høyt på vognlasset nissen lo:

Jeg tror vi flytter i dag vi to,

jeg tror vi flytter i dag vi to.

Dette verset fra en gammel barnesang dukker opp i minnet i det jeg ser fruen pakke ned julepynten for denne gang. Blant den er den gamle nissen som har fulgt meg siden småbarnstadiet. Mener å huske at jeg fikk den av bestemor/farmor. Hver jul er den satt fram og har sittet og fulgt med meg gjennom julen, litt mer rufsete, den også, for hvert år. Blant moderne julepynt har den sørget for en viss likevekt, vært et slags symbol på røtter og tilhørighet. Greit det, i en verden av duppeditter og elektronikk…

Reise

I går satt jeg på buss og tog i til sammen 7 timer med Levanger som mål. Kuling, snøfokk og dårlig brøytede veier var virkeligheten i Nordland for bussen, i Nord Trøndelag var det stille med sol over et snødekt landskap med NSB på sør. Interessant å betrakte medreisende i mangel på annet å ta seg til; fra den gråhårede, pratsomme mannen som smatt først inn på bussen, plasserte seg nærmest sjåføren og plaget ham, og oss andre, halve veien med selvskryt og sladder. Til eldre ektepar der kona hadde all makt, og brukte den myndig. Så tuslete menn blir med alderen.

Hjemturen i bil gikk greit, selv om nordlandsvinteren ga meg en del prøvelser med vind og fokk og temperatursvinginger fra -5 til + 3,5. Sulten var kanskje den største utfordringen, hadde jeg stoppet for spising hver gang magen sa fra, hadde jeg kommet svært seint hjem. Det ville jeg ikke, eldste barnebarnet satt og ventet på bilen, hans første. Da fikk sulten heller gnage meg…

Uklare bilder

Det er lett å se om man følger meg på bloggen, at sjø og båter opptar meg mye som pensjonist også. Bildene har samme slagside, maritimt sagt. Går det en rød tråd gjennom livet mitt; fra uklare bilder og minner fra barndommens lek med seilbåter og andre båter til dagens interesse for seilas og sjøliv?

Fotoapparat fikk jeg før konfirmasjonen, etter harde forhandlinger med foreldrene mine. Det tok 12 bilder på hver filmrull, i 6 x 6 cm’s format i svart/hvitt, selvfølgelig. Hadde knapt råd til å ta bilder. Etter det er det blitt mange forskjellige typer apparat. Den virkelige revolusjonen kom med de digitale kameraene og gode redigeringsprogram på PC’n. Samtidig uteble kostnadene til film og framkalling. Utfordringen nå er å velge de beste bildene, blinkskuddene i den grad de finnes, og så slette resten med hard hand. Og å få kopiert hit’ene til papirbilder som settes i album. Hvilken verdi har det å ha bildene liggende på PC’n når datautstyret etter hvert blir utdatert og endret og bildene kan ikke nås? Da sitter etterslekta der med verdiløse disketter, CD’er, DVD’er, minnepinner and you name it, som går i søpla.

Er gleden med seilinga og fotograferinga øyeblikket; sekundet motivet fanges, eller når man seiler; å være underveis?

Formiddager

Den første uka i 2011 blir som de siste i 2010; med kulde og snø, mest kulde. Det fine med det er at det blir mange skiturer og gode naturopplevelser. Det kjennes i magemusklene etter hvert. Snøskufling og vedbæring har vel også gjort sitt til at jeg er stiv og støl i kroppen om morgenen før jeg kommer ordentlig i gang. Datter og barnebarn er på jobb eller skole, det samme er nok folk flest etter som vi pensjonistene får ha formiddagen for oss selv ute i terrenget.

Skal en tur ut på hyttetomta i dag. Frosten har gjort at vi har drøyet med støypearbeid og annet grunnarbeid. Men alt er klart; til det omsider blir litt varmere. Inntil da får jeg legge trimmen dit, sette meg på ferdigbetongsekken på tomtas høyeste punkt, nyte utsikten og se på alle rådyrsporene. Det er tydelig at det er mange rådyr i området, tross jakt. De tar meg ikke særlig høytidelig heller, kikker bare opp fra spisinga i det jeg passerer til og fra. De er opptatte av mat, de også…

If