Sørtur

Det er veldig greit å ta seg en kveldstur til Vikran på Torget når kvelden er varm og solfylt og grågåsa er på sørtur; snakkesalig som vanlig der den flyr inn fra solnedgangen over Heløya som en gang var så sentral i samfunnet at lensmannen hadde sitt sete der.

Skal si tiden flyr... 

Vemod

Jeg går forbi den daglig, ofte mange ganger daglig i mine forskjellige ærender i marinaen og seilbåten. Og av en eller annen grunn blir jeg litt trist av å se den ligge der og stadig se mer slitt og gammel ut. Nå er den kanskje i tillegg nådd «the point of no return»; stadiet der det ikke lenger er mulig med reparasjon eller vedlikehold. Den er bare blitt råtten, tvers i gjennom. Og kommer nok aldri på sjøen igjen.

Det er selvsagt spissbåten på bildet jeg skriver om, båttypen det ikke er mange igjen av nå lenger. Synes på en måte vi representerer samme tidsrommet, liksom…

Under oppsikt

Mens resten av den store stærflokken mesket seg på rognebær og holdt et svare liv, satt karen på bildet i en vissen osp oppe i haugen bak huset og fant større glede i å følge mine bevegelser i hagen enn å delta i kalaset, så det ut til.

Beæret over slik oppmerksomhet bør jeg kanskje være…?

I tyttebærskogen

Jeg har alltid likt tyttebær. Likt å spise den rett fra lyngen eller til, i eller på mat. Frisk og syrlig som den er. Bare jeg slipper å plukke den selv; det blir for mye styr, synes jeg. Så ble jeg overrasket hvor ytterst lite jeg vet om tyttebær; det oppdaget jeg da jeg tilfeldigvis havnet på en urtemedisinside på internettet (se link).

Internettet kan neppe være bra for folks selvfølelse…

(Bildet er fra bærturen fruen og jeg gjorde i helga)

Eleganse

Rådyret brydde seg ikke om meg som satt i skogkanten med termos og en Japp. Det var en mann med hund på andre siden av ekra som hadde vakt oppmerksomheten og som gjorde at det fant det best å ty til skyggen mellom trærne en stund.

Utrolig hvor lette og elegante de er i vendingen, rådyrene…

Spor

sanden har
spor
fra en far
og en mor
-
tare og tang
fuglene sang

Rognebær

Om vi bruker dem i matlagingen eller de bare henger høyt og er sure; til fordel for fuglene, er ikke så viktig for meg. Jeg synes de egentlig er finest å se på. Spesielt når de blandes med andre høstfarger en solskinnsdag.

Som i går da fruen og jeg var på tyttebærtur i nærområdet. Hun plukket bær, mens jeg lurte meg vekk for å fotografere rognebær.

Det er nok sånn det pleier å være…

Good vibrations

Jeg tenker på det når jeg kjører i og gjennom byen, og det gjør jeg ofte; at du verden hvor fin kommunen har gjort byen sommerstid. Alle blomster krukkene de har satt ut over alt, og steller og vanner. Og trærne og parkenes grøntarealer; alltid nyklipte og fine. Handelsstanden følger opp og holder rent og ryddig i gatene. Jeg innbiller meg også at dette gjør at huseierne blir hektet og vil ha sine hager like stelt og fine og følger opp privat.

Så skaper det trivsel og velvære og stolthet av byen. Og ungdommen ser ut til å skjønne poenget og lar stasen være i fred. Bildet viser Sørkaias oppsats.

Gode ringvirkninger av en forholdsvis beskjeden investering. Det er vel sånn det skal være…

Største gleden

Mens vi finner glede og rekreasjon i den nære skjærgården noen kveldstimer, er det andre som lever seildrømmen ut på helt andre måter; som på verdens største seilskip (se link). Jeg har etter hvert noen år på baken med seiling og min opplevelse og erfaring er at ofte er seilgleden omvendt proporsjonal med båtstørrelsen. De heftigste seilturene har så desidert vært med seiljoller. Rene adrenalinkicket, spør du meg!

Så får jeg leve med at andre ikke har det på samme måten…

På svai

I mangel av marina er det å ty til gammeldags landkale om man vil ha båten liggende på sjøen hele tiden; klar til aktivitet. Som her på Lekanger. Og kanskje har den best av å ligge på svai og svinge etter vær og vind?

Det kan være mange meninger om det…

PJ

PJ jeg hyller
snart 15 han fyller
lat men forsluken
rund over buken
glede han sprer
kan jeg ønske meg mer

 

Turdag

«Ingen kjenner dagen før solen går ned», heter det visst; et eller annet sted. Og gårdagen ble både svært regnfull og bilkjørende i det jeg var ledsager for en som måtte til sykehuset i Sandnessjøen for videre undersøkelser enn det sykestua i Brønnøysund kunne gi. Da buss- og fergerutene ikke passet, ble det å kjøre via Mosjøen. En solid omvei, men likevel var vi mye raskere framme enn om vi skulle brukt offentlig transport.

En kjøretur på totalt ca 50 mil i bil er vel hva Jonas vil si er passende for å få lov å bo i distriktsnorge. Heldigvis liker jeg å kjøre bil…

Nypete

Vi kan kanskje ikke vente annet når midten av august er passert, at vi ser de første tegnene på en gryende høst. Skogen som ikke lenger er helt grønn, men har fått innslag av brunt. Skolene som begynner i dag med elever som er trøtte etter å ha stått opp tidlig. Og noen vrangsøvde lærere også?

Nypene i hagen begynner å få farge. Snart kan jeg kose meg med nypete lagd på nyper fra egen hage…

Grønt gras

Men graset er grønt for alle...

Pionér

Jeg hadde en hvit 8’ Pionérjolle først på 90-tallet og likte den ikke; skrull og vinglete som den var å ro. Jeg trodde at dens tid var forbi. At det var gummibåtene som regjerte nå, med påhengsmotor og god sjødyktighet. Så ble jeg overrasket, igjen, da jeg her forleden dag fant denne samlingen av joller i støa på Hombornes. Ikke én gummibåt var å se. Bruker ikke fiskerne gummibåt? 

Da må jeg vel ta feil. Og innrømme det. Siden det er lørdag…

I solnedgangen

På tur hjem fra hytta i går kveld etter å ha bygd platt til putekassen for utesofaputene og bygd inn vannpumpa, fikk vi se elg med årskalv; den første jeg har sett i sommer. Artig å se hvordan kua kommanderte kalven i skjul i buskaset, mens hun selv bare ble stående og følge med oss uten å bry seg særlig. Et nydelig skue og et godt minne til vinteren

Etter hjemkomst dro eldste barnebarnet og jeg ut på fiske, men uten særlig fiskelykke; for en gangs skyld.

Nordavinden får ta skylda for det..

Fantasibilde

Jeg har visst en litt for livlig fantasi. Tror jeg. For da jeg kikket ned fra hytteterrassen og ned på en stein som lå der ved trappa, syntes jeg å se et bilde i den. Av en person jeg mener å kjenne godt...

Så hadde jeg noe å more meg over!

Færingen

Jeg får vel si det som det er, og som jeg har hevdet ved tidligere anledninger; færingene er utrolig fine å se på. Formene og det håndverks messige tiltaler meg. Men jeg mener de er farlige båter i åpen sjø og passer best i lukkede farvann som regattaer i havnebassenget eller utstilt på museum som båter fra tidligere tider. Og kanskje også som et symbol på nordlendingenes sans for vakre linjer.

Færingen på bildet er nybygd og er utstyrt med genaker og senkekjøl; en interessant nyvinning i regattasammenheng og for spesielt interesserte…

For galleriet

“The show must go on…” sier nå jeg og gjesper lenge. Etter å ha sett på partilederdebatten på TV i går kveld. Det lignet mer på et underholdningsprogram om ordkløyveri og verbal ekvilibrisme enn å få fram et politisk budskap. Med programledere som passe tydelig lar sine politiske sympatier skinne gjennom. Da har jeg ikke nevnt journalister og redaktører i avisene som har enda friere spillerom til å framheve sine venner og meningsfeller; politikerne.

Hadde de kunne brukt tida si på fornuftig politisk arbeid og ikke på å underholde oss. Nrk og andre kanaler serverer oss daglig nok av dårlig underholdning …

En solskinnsdag

Solskinn, ly for nordavinden hadde vi i Indermarka innafor Hombornes på Sømna; fruen, svigermor og jeg noen nydelige timer da vi brukte ettermiddagen i går til å se på steinarbeidet til Alf Indermark. At èn mann uten moderne utstyr kunne klare å arbeide med så store dimensjoner, er bare utrolig og må sees. Så fant da også mange andre turister veien dit mens vi var der.

Med skikkelig medbrakt nistekurv og kaffe, -og bringebær, tyttebær og litt blåbær i veikanten, opplevde vil vel en bit av Sømna på sitt beste. Og vi syntes vi fortjente det, vi…

(Les mer om Alf i Arvid Svelis bok "Møter med natur og mennesker".)

Harde benker

Det nok alderen som spiller meg et puss. Kroppskjemien som legger et litt vemodig drag i meg når jeg nærmer meg en kirke. Så når jeg var i Sverige og Tärnaby for litt siden og Tärna kirke fra 1898 var åpen for publikum, falt jeg for fristelsen og kikket innom; for å se hvordan svenskene har det i sine kirker. Nå fant jeg ingen svensker der akkurat da, bare asiater som solgte religiøse skrifter. De takket jeg nei til, egen som jeg er.

Bildet viser en innredning ikke ulik den vi har på vår side av grensen. Med benker like harde og vonde som våre…

TTT

TTT > Ting Tar Tid. Nå har jeg ikke akkurat stresset med prosjektet, men i går kveld kunne jeg rette ryggen og rapportere til “administrasjonen” ;-) at opplegget for vann på hytta endelig var ferdig og klar til bruk. Bare det kommer er regneling først. Det finnes en masse kreativt utstyr på markedet for oppsamling, filtrering og bruk av regnvann fra tak og takrenner. Og jeg har montert et av dem, et fransk sådan.

Drikkevann og vann til matlaging vil jeg likevel ta med for hver tur, tror jeg. Ikke alle rir samme dagen de saler…

Snartur

En snartur med bil til Mosjøen i går ble et fint avbrekk i hverdagen. Ennå sommerlig drag i lufta og handlende i butikkene. Mosjøen ligger nok et hakk over Brønnøysund ennå når det gjelder butikker og spisesteder vil jeg mene, -og jeg har spist på de fleste stedene der etter hvert. Selvfølgelig hadde jeg et fornuftig ærend dit også, men det tok bare en halvtime å få utført; resten ble fritid og opplevelse.

Bildet er tatt på Sjøsiden kjøpesenter der jeg, som andre, slappet av en stund på en av benkene…

Urban

Før i tiden tenkte jeg på elgen som skogenes konge. Den digre karen som holdt til dypt inne i storskogen; og folk var heldige om de fikk et glimt av ham. Nå er han urbanisert, han også, og vandrer sammen med oss, gjerne i hagene om han finner noe godt å spise der.

Jeg vet sannelig ikke, jeg. Om det ikke hadde vært best om han forble mystisk og fjern inne i de dype skoger…?

Ettermiddag

Solrik ettermiddag med rullatoren langs en stille skogsvei gir opplading og energi til å møte vinteren og en mer stillesittende innetilværelse. Det gjelder å utnytte de fine stundene.

Og ta vare på inntrykkene…

Eldredag

Sommerferien er over for Sjøsportklubben og dens frivillige dugnads arbeidere. I går var første dagen for jolleseilerne, men barna og ungdommen uteble; enten var de bortreist på ferie ennå eller opptatte med andre gjøremål. Så det ble en eldredag, med selvprøving av jollene. Bildet viser en nyinnkjøpt, moderne dansk Meginjolle, bygd på Knarrens prinsipper. Fint at noen tør prøve noe nytt.

Men hva hjelper det; ingen kan seile foruten vind…

Moses

“Når Moses ikke vil komme til berget, må berget komme til Moses” står det visst skrevet i storboka et sted. Så når dagene ikke bringer meg de store opplevelsene, må jeg finne dem selv. Om jeg kan vri på formuleringen. Lurt kanskje da å begynne i det små, som i hagen, ikke nødvendigvis vår, der små overraskelser kan lokke fram den gode følelsen.

Noen har brukt tid og omtanke på noe; til glede for oss andre...

Tomgang

Søndag er i grunnen en fin dag til å ta seg en liten pause på benken på Sørkaia; om man klarer å roe ned såpass da. Sitte der i livd for nordavinds trekken, se utover sundet og gjestemarinaen der båtene etter som feriene er over for mange, begynner å bli færre og mindre.

Og Havnegata er helgedagsstille og trafikkfri en stakket stund.

Hodet satt på tomgang…

Smartass

e trudd e va lur

som la ut på tur

bortover lia

å puh kor e trossa

regne som fossa

som va mildt

nesten snilt

der på stia

-

men blaut bei e fort

turen vart kort

..fra me og nån søkkvåte elg

go helg!!

Tidsnød

Det hendte for over førti år siden, at jeg tok blyant eller pensel og fikk uttrykt meg litt billedlig. Før fotoapparatets digitale revolusjon. Det tok sin tid å lage noe da. I dag, som pensjonist, raser dagene av gårde og jeg synes ikke å få tid til noen verdens ting lenger.

Pussig at jeg så fram til dette mens jeg var i arbeid; det å skulle få tid til alt…

Missing

Ikke at jeg savner dem, husfluene. Godt på en måte at de er borte fra kjøkken og mat, men jeg lurer av og til på om de er forsvunnet av samme grunn som humla, biene og hvepsen? Som også er nesten borte. Og mange av trekkfuglene som gjestet hagen vår i tidligere somre.

Så savner jeg heller ikke 50-årenes klebrige fluefangerruller under kjøkkentaket, eller DDT-sprøyta i fjøsgangen mot utøy i fjøs og på buskap. Men “flusmekka” er kjekk å ha fortsatt. I tilfelle noe skulle forville seg inn til oss.

Taklet de ikke urbaniseringen..?