Hårfin

Det kan bli stille på bloggen en ukes tid. Jeg er bortreist og vet ikke om jeg får internettilgang. Kanskje like bra det, å være opptatt med ordentlig arbeid også, ulønnet selvfølgelig, noen dager. Skal man bort, må man være representativ, -i den grad det er mulig, tenkte kanskje min datter da familien nøt godværet og ettermiddagskaffen ute på terrassen i påsken. Handlingskraftig som hun er, hentet hun straks saks og kam og hårlokkene mine fikk en skikkelig stuss. ”De er ikke mange, men altfor lange” var omkvedet. Fruen likte overhalingen, mens Pujan klokelig holdt seg skjult bak rosa rugosahekken, uviss på om han ble nestemann til behandling.

Resultatet ble bra det. Men for en som hadde langt hår før The Beatles, føltes det litt tomt på toppen etterpå. Hadde kanskje likt å se ut som denne Highlandstuten jeg traff ved veien mot Buøya i dag…

Pyntet

Denne dama sto og fulgte meg med øynene da jeg passerte henne på turen min i går. Selv glante jeg tilbake, lite vant som jeg er med å se hester pyntet på denne måten. Visst var hun fin med fletter, og minnet meg litt om ei jente jeg hadde som medpassasjer på hurtigruta fra Svolvær til Bodø høsten 1961. Men det streifet meg at det neppe var en mann som eide denne hesten. Selv ville jeg i mine villeste øyeblikk ikke hatt fantasi nok til å finne på å lage fletter på en hest, det hadde vært for fjernt.

Så må jeg innrømme at jeg likte det; tydelig som det var at det lå mye kreativitet, omtanke og godt stell bak frisyren. Og bra er det at andre ikke har mine begrensninger…

Småting

Det er ofte slik at småting kan gi oss pensjonister, mykere som vi er blitt med årene, stor glede. Det å oppdage form og detaljer som gir assosiasjoner som starter tankeprosesser og kanskje vekker minner man kan bruke tid på, eller trang til å være kreative; skape noe med hand eller hode.

Det er ikke alltid nødvendig å være så fornuftig..?

Billedmotivet fant jeg over inngangsdøra til verkstedet på Smedvikbrygga.

Påskelam

Stille uke

Som egentlig ble en ganske så aktiv uke. Blandingen av timer med sol og varme mellom regnbygene, gjorde at jeg slapp å slite meg ut; jeg kunne arbeide i godværet og nyte sofaen når det regnet. Egen seilbåt er allerede sommerklar ettersom den ligger ute hele året, så jeg har hjulpet andre med sjøsetting og montering av seil og utstyr. Timene med arbeid i marina og på opplagsplasser gir i viss mening, vi gammelseilerne med erfaring i hender og hode, føler oss litt nyttige som gratisarbeidende konsulenter, samtidig har vi sikkert ikke vondt av å være sammen med den yngre seilergarde heller. Og båtmodellene, de blir bare raskere og mer moderne for hvert år, ser jeg.

Hadde regnet med å sitte her med gangsperre og verkende muskler nå to dager etter to dagers arbeid med en hagemur hos min datter. Det uteble. Telen i vinter hadde sendt muren overende og jeg var glad hun godtok litt hjelp med arbeidet, vi har det trivelig og så blir det varige verdier av det; en solid mur som skal tåle en skikkelig vinter, er jeg sikker på. Og lik sin mor, er hun ikke redd for slitsom jobbing. Eller kanskje er det meg hun har det fra…?

Mobilen

Det er vel gjerne sånn at vi som koser oss rundt heimhusene i påsken sammen med den nære familien, får bedre tid til å tenke på øvrig familie og venner vi ikke har sett på en stund; de som bor så langt borte at avstand og værforhold begrenser besøksmulighetene og dermed den daglige kontakten med dem. Mobiltelefonen kompenserer for mye, men kan jo ikke erstatte det å være der, sammen med dem, se dem når man prater...

Tanker

rustne tanker rundt en grill

en vårmorgen

Advarsel

Det hender at vi seilere tar litt vel hardt i, en gang i blant.

Advarselen på bildet fant jeg i går ettermiddag på Smedvikbrygga, der jeg at med brygga også fant både seilbåter og motorbåter, sistnevnte fremdeles flytende…

Flått

Så er tida der igjen, sammen med plussgradene kommer flåtten. Når Pujan vil inn igjen etter sine etter hvert kortere turer i hagen eller i nærområdet, er det bare å sette i gang; tyne ham overende på gulvet eller i sofaen og starte avflåttingen. Noen flått har alt rukket å suge seg fast bak i nakken hans, mens de mest utidige, synes jeg, ennå kravler rundt i pelsen; og er lynraske til å komme seg over på meg eller andre som kommer nær dem. De siste somrene har vært arbeidskrevende, ofte har vi funnet opp til 10 flått på monsen på én dag. I dag fant vi 3.

Det er vel bare å brette opp skjorteermene og ta utfordringen, uten å la seg frustrere. Det kan bli vanskelig; når Pujan ser ut til, svært så godt, å like denne ekstra oppmerksomheten han får…

Blå båt

blå båt uten årer

klar for en sommer

som kommer

roende langs land

Værtegn

Den gamle, folkelige værvarsler Ørnulf Hodne har sagt at:

“Mye rognebær, gir lite snø. For rognen må aldri bære to bører samme år.”

“Mye rognebær varsler en våt høst.”

“Mye rognebær spår en kald vinter.”

“Mye rognebær, mye snø til vinteren.”

“Var det lite med rognebær om høsten, ble det en dryg snøvinter. ” (Etnedal).

“Så mye som rognen bugner av bær om høsten, så mye skal den bugne av snø om vinteren.”

Bildet tok jeg på Laukholmen i fjor høst og det viser mye rognebær på treet. Og jeg opplevde at det var mye bær på rognetrærne jevnt over i området her. At det har vært en uvanlig lang, kald og snørik vinter, vil nok de fleste være enig med meg i.
Så kan man sjekke det opp mot de gamle varslene og få fasiten…

Fotogen

Var og hjalp min seilervenn med å flytte saueflokken hans til en annen del av gården. Ikke fordi han trengte hjelp, men det er alltids greit å være flere til slikt arbeid, man vet aldri hva utgangersauene plutselig kan bestemme seg for. Og så kommer vi oss opp av godstolen en stund begge to, nå som våren overrasker med oppholdsvær og rundt elleve plussgrader. En bonusopplevelse fikk vi også da lammingen var begynt og de første to var født og stavret rundt på ustøe bein, knapt dagsgamle. Det ble noen fine formiddagstimer.

Bildet viser et av lammene som velvillig stilte opp til fotografering, eller var det bare nysgjerrig?

Fint besøk

Plutselig hang ambulansehelikopteret rett over oss i marinaen ved Nordhusholmen på lørdag. Lyden var øredøvende og vi lurte på hva som var årsaken til dette umiddelbare nærværet; ingen var i nød eller trengte hjelp på noen måte. Selv var vi nettopp kommet tilbake til marinaen etter en fin seiltur på Kyvika og hadde fortøyd båten for natta. Kanskje var det øvelsesflyving, eller bare at pilotene hadde noen minutter fri og tok seg en runde i nærområdet rundt Brønnøysund?

Og hva var vel mer naturlig da enn å besøke oss på Nordhus??

Musikkhelg

Selv om jeg er vokste opp med 60-tallsmusikken, hadde jeg stor glede av konserten BMK og Vega Hornmusikk ga lørdagskvelden på Samfunnshuset i Brønnøysund: ”Hits from the 80s”. Også fordi min datter var tenåring på 80-tallet og jeg synes å huske at jeg både sovnet og våknet til musikk fra rommet hennes; altså musikk hele døgnet. Hits som vi nå fikk høre igjen flere av. En fullstappet samfunnshussal viste at mange hadde forventninger til en stor musikkopplevelse. Og vi ble ikke skuffet. For meg var det en ekstra dimensjon at min datter var med og sang i koret og at jeg hadde et av barnebarna ved siden av meg på konserten. Det er alltid artig å ha noen å dele opplevelsen med. Fruen ble ikke med på konserten denne gangen; hun øvde og ladet opp til søndag- og mandagens konsert med Sør-Helgeland Kammerorkester hvor hun spiller klassisk gitar.

Når egen musikalitet ikke strekker til, er det godt å kunne nyte andres utfoldelse på instrument eller stemme…

Rastløs

Jeg har alltid vært en rastløs sjel, utålmodig og stadig på farten etter litt ekstra action. Det blir fort kjedelig om det ikke skjer noe rundt meg. Fruen er mindre diplomatisk og kaller meg hyper, med hang til dramatisering. Hvor ofte har jeg ikke ønsket at jeg lignet mer på min mellomste bror som fyller år i dag. Ikke stordag, men likevel; bursdag. Hans velutviklede evne til å ta det rolig og stresse ned, stresset meg til tider. Mens jeg som barn var på skolebuss-stoppet i (meget) god tid før bussankomst, kom han alltid akkurat tids nok til å bli med bussen, men aldri for sent. Seinere, i ungdomstida, når vi skulle reise med ferga, var han sjelden ferdigpakket og klar til å dra før ferga var i ferd med å klappe til kai. Som sistemann om bord, ja vel, men han ble alltid med, -og spenningen kunne slippe taket.

Også som voksne er vi ulike. Jeg halser rundt i fjell og fjære som en fuglehund på jakt, mens han trives godt i solsenga i hagen med sin kone og god mat og drikke i nærheten. Kunne ikke søskenlikheten vært jevnere fordelt; til min fordel? Så kunne Pujan og jeg intensivert den daglige konkurransen om å kapre sofaen…

Gratulerer med dagen, bror!

Tjøttakirken

Var i Sandnessjøen i går, på Tannboden. På venteværelset satt det bare brønnøyværinger. Ikke så rart når det er 2 års ventetid hos tannlegene her i Brønnøysund. En helt uholdbar situasjon, spør du meg! På heimturen ble det tid til litt sightseeing på Tjøtta, på kirken der. Min datter tok bildet. Lita reserveferge og mange biler gjorde det svært spennende en stund, men vi ble med som siste bil om bord på 15.15 ferga; etter at det ble ryddet ekstra plass. Flere biler ble stående igjen og måtte vente de timene det tok til ferga var tilbake igjen fra Forvik. Denne gangen var flaksen på vår side, heldigvis.

I følge kildene ble ”den opprinnelige kirken antakeligvis bygd før år 1000, da den regjerende vikingehøvdingen Hårek på Tjøtta lot seg døpe i en lokal kirke i år 999. Kirken var da en privat kirke for Tjøttagodset og hadde gravkammer for eierne. Den andre kirken, «middelalderkirken», var også i stein, men brant i 1811 og 1843 og ble da revet. Den nåværende kirken ble bygget i 1851 etter tegninger av arkitekt Christian Heinrich Grosch og er i naturstein, utformet som ei langkirke med plass til 310. Den er utstyrt med sakristi og inngang som utbygg og et tårn som delvis springer ut fra ene kortveggen. Vinduene er ellers spissbuet. Ved byggingen i 1851 ble det funnet store lag av rundtømmer under kirken, noe som antyder spor av en tidligere trekirke eller muligens byggverk i tilknytning til et gudehov”.

Greit å få med seg litt andre ting tilbake enn bare tannlegeregningen…

Stolene

Snart er stolene på plass

grillen varm

lukt av koteletter kanskje ferskt brød frister

med drikke til seine sommerkvelder

med venner og

Grønt gras blomster farger bedene

stemning

varig bygd

av stein og flinke hender

Greit om våren lar vente på seg; litt til. Pujan jakter ute og fruen baker brød, og sofaen er så uvanlig god i dag å sløse bort timer i…

Tjeld

Det er en måned siden jeg hørte og så tjeld i området her. Men i dag var de ankommet, det tjeldparet som i en årrekke har hatt reirplassen sin på moloen ut til marinaen vår. Noen år har de klart å ruge fram unger, men mink og oter har ofte skremt dem eller ranet reiret, om ikke tobente eggtyver har kost seg med tjeldegg til frokost. Vi som oftest er i marinaen, tror jeg de kjenner igjen, de flytter seg knapt om vi går forbi, som om de vet at vi er ufarlige for dem. Det hender at de kjefter på oss, men det er en lyd vi liker og forbinder med vår og båtliv.

Måtte de klare å ruge fram ungekullet sitt i år…

Hartvigbakken

Det er rart hvordan tiden endrer arbeidsmetoder og utstyr, her illustrert med Frøkenosbrua og Megautbyggingen. Bildet øverst fra 2007 viser brua og Hartvigbakken opp mot Mega, det fra i år viser at tungt utstyr og mange millioner er i sving på Hartvigbakkens vestside.

Hartvigbakken og Frøkenosbrua har mye felles historie. Brønnøysunds første bydelsplan, ferdig i august 1927, la opp til ny bru over Frøkenosstrømmen. Gryende biltrafikk og byutviklingen ga behov for en større og bedre bru enn gammelbrua. Grunneieren Hartvig Johansen Strømsnes ga i 1928 fri grunn og avtalte med kommunen utførelsen for den del av overgangen som ligger på nordsiden av brua. Kommunen betalte ham kr 3000 for arbeidet fordelt over tre år. Vel 70 år gammel sto han alene for byggingen av den nordre delen av nybrua over Frøkenosen i tidsrommet 1928 – 33. Og fikk betalt for tre års arbeid, enda det tok ham fem år. Steinen sprengte han ut fra Hartvighaugen, der ”Estensen Sko” i Storgata 45 står i dag og fraktet den på trillebår ned til bruarbeidet. Arbeidet varte helt til 1933. Med datidens arbeidsutstyr; håndboring, spett, slegge og stubbryter med håndsveiv, er det et meget stort arbeid han utførte i disse årene. Nybrua var en stor begivenhet og på sangrevyen ”Døgnflua” i 1934 ble den behørig presentert. Bakken ned til brua er i ettertid kalt for Hartvigbakken.

Hestehov

Jeg falt for denne hestehoven som hadde presset seg opp gjennom asfalten i dag utfor klubbhuset på Gårdsøya. Og det er ingen aprilspøk. Da er nok våren i rute…?