Småting

Eldste barnebarnet fyller 18 en av disse dagene. Da er han voksen, som oss, og jeg må vel innse at slik er det bare. Selskap blir det, og gave, fra oss besteforeldre også. Har alt avklart hva han ønsker seg. Og det skal han få!

Det er litt rart med gaver, det er ikke alltid de dyre og prangende vi setter mest pris på. Som gir oss gode minner vi verner om etter som årene går. En julegave fra ham da han var rundt 10, er et slikt minne; en liten hest i stein har fått sin faste plass i bokhylla, jeg ser den hver dag og gleder meg over den, over form og farge og at han kjøpte den selv, for egne penger.

Han gliser av og til av den når han er hos oss: ”Har du den ennå?”

Kanskje

Elias Blix (1836 – 1902) var min tippoldefars bror. Han ble født og vokste opp i Våg i Gildeskål, ikke langt fra Lekanger, der jeg hadde mine barne- og ungdomsår. Uten sammenligning for øvrig, for all del, kan jeg vel si at bakteppet er det samme for oss begge; naturen, stedene, lyset gjennom årstidene, språk og dialekt til en viss grad.

Kanskje er det derfor jeg føler at jeg kjenner meg igjen i bildene han bruker i sin diktning, at de blir nære og forståelige. Og diktningen stadig tas mer i bruk. Kanskje er det bare alderen og roligere stunder; bedre tid, til lesing og refleksjon, som lurer meg. Hvem vet?

Stedsnavn

Jeg kjører ofte forbi dette stedet. Hver gang må jeg ta øynene fra veien og la dem vandre opp i terrenget, som fasinerer meg på en måte, enten det er i lav ettermiddagssol, morgenskygge, eller om regnskyene ligger grå og tunge nedi fjellsiden lenger oppe. Utgangersau har beitet småskog og eng slik at kulturlandskapet kommer godt fram. Et sted du føler umiddelbar tilknytning til.

Stedsavnene der setter fantasien i sving; Hubudalen innover med Hubudalstinden til høyre, og lenger bak; Bjønndalstinden med Bjønndalen bak og til høyre for seg igjen med Ravnrevå til venstre. Og bak gården; Bjønndalsklumpen. Hvorfor disse navnene? Om jeg kontakter dagens eiere av gården, vet de opprinnelsen på dem, -eller hva er deres tolkning? Bjønndalen er kanskje grei, men hva med Hubudalen? Hubro?? Nei, jeg bare må kontakte dem.

Det blir fort litt mani mer enn en hobby, det å kjenne til navnene på stedene jeg ferdes i når jeg er ute på tur. Før var det faglige spørsmål knyttet til arbeid og karriere som brydde tankene. Det ga mening og framdrift, mer enn dagens unyttige spekulasjoner omkring alt og ingenting. Interessant, men til hvilken nytte utover det at tiden fylles? Noen strofer fra et dikt fra Ellen Franckes bok ”Ingen har bruk for oss” fra 1978 dukker opp:
” ….
Dere jobba
Noen hadde bruk for dere
Dere var viktige
Vi er ikke viktige
Ingen har bruk for oss?”

Den gang en ungdomssituasjon, men gjelder vel i dag også pensjonister?

Turist

Var i Beiarn seinest i sommerferien i år. Fikk ikke tid til å besøke slekt eller ta alle bildene jeg har drømt om. Dagen gikk så fort. Og motivene var så mange og forskjellige.

Men, jeg satt da igjen med dette; en foss i Beiarn.

Ungsjur

Fingeren

Noen fordeler har man som pensjonist; god tid, egentlig, til å gjøre det man har lyst til. Så i dag har jeg fått være med min datter til Mosjøen, på sykehuset der med yngste barnebarnet som i første friminuttet første skoledag i går brakk en finger under lek med ball. Først da han kom heim utpå ettermiddagen, ble det klart at her måtte lege oppsøkes. Noen er hardhauser og tåler mye. Normalt sokner vi til Sandnessjøen sykehus, men denne gangen havnet vi altså på Mosjøen sykehus hvor vi ikke har vært før. Etter som jeg bare ”var med” dem, holdt jeg en lav profil og kunne bivåne det hele på avstand.

Jeg må med en gang si at jeg ble positivt overrasket; et vennlig og behagelig personale informerte oss, kompetente fagfolk tok raskt hånd om skaden, og etter en time var vi ferdige, det vil si for denne gang. En tett oppfølgingsplan videre med røntgen og nye vurderinger ble forelagt oss før vi forlot sykehuset. Jeg fant ingenting å klage på. Avis- og medieinnlegg om dårlige sykehus, slett pasientbehandling og oppfølging jeg hadde lest og hørt mye om, passet ikke her i Mosjøen. Vi var rett og slett fornøyde med det vi hadde erfart, og så fram til oppfølgingen av skaden hans.

Og når vi nå først var i Mosjøen og hadde god tid, brukte vi dagen til å se oss om, gå i butikker og, ikke minst, spise godt. Litt småslitne etter hvert ble vi, og kjørte tilbake til Brønnøysund. Vel gjennom Tosentunellen kom regnet.

Huldra

”Ser du noe til huldra på turene dine”? spurte min gode nabo i dag, snart pensjonist han også, og siktet til mine daglige turer, de fleste av dem i skog og mark. Jeg stusset over spørsmålet, at det kom fra ham, men tullet det vekk med at det måtte i tilfelle være på Seljestrandåsen; et kjent sted for småfolket på Torgøya, i følge de riktig gamle her ute. Vi lo godt, begge to, vel overbevist om at huldra fantes ikke, i virkeligheten.

 I min barndom var huldra en del av tilværelsen, ikke bare fortalt i historier og eventyr, men tilstede i det daglige arbeid. Husker at om bestemor, som var fra Beiarn, ikke fikk kyrne inn i fjøset om kvelden, ropte hun på bestefar som måtte ”sette stål ” over døra; sette en øks eller kniv over den. Da gikk kyrne rett inn og på bås. Stål skremte huldra, sa hun. Vi barna på gården lo av opptrinnet, men så jo at det virket. Det samme gjorde mor mi, praktisk som hun var.

Plassene ute i naturen, der huldra holdt til, måtte vi passe oss for, så vi ikke ble bergtatt. Da var det gjort, vi ble enten borte eller gale på livstid. ”Aladekka”, en hule, formet som en sal med bord og benker under noen svære steinblokker, var en slik plass. Hvor nifst det var å gå dit, særlig i mørket om høsten når det regnet. Kunne bare ikke la være, måtte prøve å få sett dem. I ”Go’matkista”, en stor stein oppe i lia i Sandhornet, formet som en kiste, oppbevarte småfolket mat og bestikk som i lyse sommernetter ble dekket på ”Storhella” nedenfor, en svær flat og rund steinhelle, til selskap og dans. Også dit gikk jeg noen seine sommerkvelder for å se på dansen. Men huldra kom heller ikke dit. Så fantes hun nok ikke, likevel. I dag er stedene knapt synlige, overgrodd av busker og vegetasjon som de er. Har besøkt dem i enkelte ferier i voksen alder, men spenningen er borte, og stedene er små og unnselige.

Egentlig tror jeg heller ikke på huldra, nøktern som jeg oppfatter meg selv å være. Men, på bildet jeg tok i vinter, da jeg hjalp Svein å rydde skog, sto hun ikke og så på meg, under grana…?

Negerdame

Hodet av negerdama kom inn i mitt liv en gang på 1950-tallet, innbiller jeg meg, mens jeg var rimelig ung og verden ennå var stor, TV og data var ukjent og det samme var negre; jeg så vel ikke en neger før jeg var fylt 20. I ferien i sommer, i barndomshjemmet på landsbygda, så jeg det igjen. Det hang på sin vanlige plass på nordstuloftet, slik det alltid har gjort. Har forsøkt å huske hvordan det kom dit, hvem kjøpte det og hang det der, men uten resultat. Og kanskje få vite hvorfor; historien bak.

I vinter var jeg i barndomshjemmet til en seilervenn av meg. På veggen i stua hang det en negerdame, lik dem jeg også har sett i mange andres hjem. Vi fleipet litt av den og den manglende interessen vi påsto å ha for den slags uttrykk, seilere som vi er begge to. Men jeg har mange ganger tenkt på hvorfor de ble så populære. Var det den naturlige nakenheten de representerte, det som var fremmed og ukjent, eller var det bare annerledes enn det vi kjente til på den tiden? Et raskt Googlesøk forvisset meg om at jeg ikke er alene om å fundere over negerdamer og assosiasjonene de gir.


Neste gang jeg har kontakt med min mor eller søsken må jeg huske å spørre dem om negerhodet, de har sikkert en bedre husk enn det jeg har, for tiden.

Vekten

Svart og kvit
Ebony and Ivory
Født i vektens tegn
Valgets kval

Blåbær

Vi var på blåbærtur i dag, fruen og jeg. Lydig hadde jeg nikket samtykkende da temaet kom opp utpå formiddagen. Smilet hennes var litt plaster på såret, hadde tenkt meg på sjøen, fått fisket litt, i dag og. Turen i går til Tosbotn og båtfiske der med svigersønn og barnebarn, var glemt, i alle fall da.

I vindstille og ca 25 graders varme, kastet på oss i dag; plukket vi blåbær. Hun med bærplukker og sunnmørsk grundighet, fluer og varme til tross. Jeg håndplukket bærene og tømte full neve i hennes plastbøtte. Lite effektiv og mye ble det heller ikke, skjønte jeg etter hvert; mesteparten spiste jeg, når jeg trodde hun ikke så det. Trengte vitaminer til vinteren..

Vi fylte bøtta vi hadde med. Med verkende rygg, men smilende fornøyd, overså hun mine blå tenner og tydelige tegn på sabotasje. Straffen forsto jeg, seinere, var bare blåbær; ny tur i morra! Over oss fløy grågåsa mot sør.

Elvis Presley

Det ble bare sånn, med Elvis. Fra de første, stjålne øyeblikk med Radio Luksemburg på 1950-tallet, noe seinere fra selvkjøpt Kurér Reiseradio. Ingen nådde hans nivå, verken Paul Anka, Little Richard, Cliff Richard, eller fløyelsstemmene Jim Reeves og Pat Boone. Elvis var, og ble, The King! Det furtne draget rundt munnen hans, mer enn fotarbeid og hoftevrikk, appellerte til noe i meg der jeg med stort pågangsmot, men med klossete dansetrinn og klamme hender danset til ”Love Me Tender”, ”It´s Now or Never”, og seinere ”Don´t be Cruel”, ”Return to Sender”, ”Good Luck Charm” osv på mange av landsbygdas ungdomshus, i findress, kjøpt for stor til en tynn guttekropp, skulle vokse i den, etter hvert, dyr som den var.

Melodiene ligger på You Tube, bare noen museklikk borte. Alt finnes på PC´n i dag. Og jeg har CD’ene. De får bli der, flashbackbildene de gir, irriterer og uroer meg; det ligner for mye på historiene til pensjonistene, de fra deres barndom; krystallklare og detaljrike. Dit vil jeg ikke, da ligger gammelmannssentimentaliteten like rundt hjørnet. Pokker ta den!

Sunny Afternoon

A Sunny Afternoon

Tiden

Tiden kommer, burde den ikke gå, sin vei?

Effektivitet

Den svake nordlige brisen holder båten i fint driv over Kyvika. Hagen ble for varm i dag, med rundt 20 grader i skyggen. Bare Pujan, monsen, trivdes på terrassen, der han lat og mett strakte seg så lang han var, lot sola riktig bake seg. Seilene er trimmet maksimalt og det gir gevinst i større fart og snillere båt. Jeg koser meg i solskinnet og båtbevegelsene. Nede i salongen leser yngste barnebarnet gamle Donaldblad fra 70-tallet. Fra den tid mora moret seg med dem. Vi er underveis til en av fiskeplassene våre og vi har god tid.


Sterk motordur får meg ut av tankene og idyllen. Et helikopter henger over en lastebåt; ”Sveafjord”, i fart. Det pågår over en strekning på ca 4 nautiske mil. Folk fires og heises mellom helikopter og båt, det samme gjør noen kolli. Her er det effektivitet og rasjonell behandling av det som måtte være oppdraget; så helt motsatt av min hverdag som pensjonist at jeg lar meg imponere, kjenne en glede av å se på dem. Jeg som enda har godt med arbeidsevne og arbeidslyst igjen, i følge egen vurdering. Det lønner seg bare ikke å jobbe, da reduserer de pensjonen, og det er jeg selvsagt ikke interessert i.

Da får jeg heller være som gammelmonsen, unyttig for samfunnet, en utgiftspost politikerne helst hadde sett de kunne vært foruten. Motorduren avtar og jeg konsentrer meg om seilingen. Det gir mening for meg, mens min gode pensjonistkollega ikke kan forstå vitsen med ”å sitte i en halvt omkvelva båt ute på havet”. Vi har vårt å stri med, alle sammen.

Ungkalv

Jeg er visst ingen ungkalv lenger, hvor gjerne jeg enn skulle vært det; sprek og spretten, nysgjerrig på livet, vite å ta for meg av godene. På mandag la jeg heller i min datters hage, pluss kantstein. Vi holdt på hele dagen og det var artig! God mat med jevne mellomrom gjorde arbeidet ekstra lystbetont for meg, matvrak som jeg er, og alltid har vært. Gjett om det ble fint, og praktisk, i hagen

I dag er jeg stiv og støl som en gammel gubbe. Gangsperre i føttene og med visne armer. Fruen har skjønt tegningen og har arbeid til meg, unntaksvis, i hagen, i godværet, og varme opp til 20 grader bak huset. Er hun ikke ekstra munter i dag? Kanskje solskinnet kvikker henne opp? Pujan, katta, later i hvert fall som ingenting og strekker seg solvarm i graset ved siden av meg, liksom for å understreke hvor godt det er bare å sløve i sola, den slarken.

Prøver å gjøre det beste ut av det, men tankene mine går egne veier, den svake vinden er ypperlig til seiling…

Regn

”Raindrops keep falling in my hair”, i det lille som er igjen. En munter og glad melodi, fra mine yngre dager, synes jeg å huske. Dagen i dag ble regnfull og grå, trist, men det lysnet heldigvis til kvelden. Og da ser jeg fram til morradagen.

Formiddagsmat

Det ble tur, med båten, igjen. Da seilvinden uteble; totalt, ble fiskestanga hentet fram og en av nyslukene fra ferieturen, og besøk i Løvold i Bodøs innholdsrike fiskeutstyrsbutikk, skulle nå få betale for seg. På første kastet ble det en kilostorsk. Fire fine fileter ga den meg og det var nok, til formiddagsmat. Krydret og nystekt, lagt på en skive ferskt brød, sammen med et krus solbærtoddy, hva kunne smakt bedre? Det var godt å sitte i salongen og nyte maten, kjenne bevegelsene i båten og lytte til måsen, som svømte at med båtsida og bare ventet på matrester. Den skrek utålmodig etter mat, etter en stund..

I alle fall, mett og fornøyd, en time seinere, kunne jeg sette kurs for marinaen igjen. Regnet hadde overtatt mens jeg spiste, styrtregnet. Augustregn, denne gangen.

Søndagsmorgen

Klokka er passert 07.00, frokost og nettaviser er unnagjort, noen blogger jeg følger er også lest. Interessant å se hva andre tenker, er opptatt av og formidler til oss via bilder og kommentarer. Orker ikke reflektere over at det er første august i dag og at sommeren dermed er på hell, igjen. Eller irritere meg over at regjeringen planlegger reduksjon i pensjonisters og uføres pensjoner; vi er for dyre for dem, som har bevilget seg selv goder vi bare kan ser langt etter. At vi gidder å velge dem, enda en gang.

Må vel heller komme meg ut på tur. Det blir alene, hvem er stått opp og klar for tur på denne tiden av døgnet? Fruen sover ennå, mens Pujan, gammelmonsen, hørte jeg var oppe og nyttet sjansen til et godt fiskemåltid, melk og tørrfór, før han ville ut igjen; til latmannsliv i gapahuken nedi hagen. Musejakt på morrakvisten er han for gammel til, har jeg registrert. Det er ingen trafikk på veien heller, bilistene fra i natt sover sikkert nå. Det samme gjør nok eldste barnebarnet. Vi kunne kanskje øvelseskjørt, så hadde jeg hatt noen å prate med på turen. Og han hadde fått enda mer kjøretrening. Men han terper teori i sine ledige stunder, og vil ha fred søndagsmorgen, sove og nyte sommerferie og skolefri. Ikke noe rart i det, i hans alder.

Får ta med kamerasekken; fotoapparatene, lete etter motiv. Så har jeg noe å være opptatt av, og kanskje bildene kan gi ny opplevelse til vinteren igjen.