Fritatt

Det snerrer iltert i kantklippere, det trimmes og plantes nytt. Naboene har det travelt, må gjøre hagearbeidet etter arbeidstid. Er ikke pensjonister, ennå. I vår hage er det stille, fruen er ferdig med dagens vedlikehold og roen har senket seg, kaffen og kjeksene er spist, bare knotten holder stand, som den bruker å gjøre i varme julikvelder. Jeg hadde ikke mot til å dra om bord i båten i dag, har holdt meg nær husene i tilfelle jeg kunne bidra med noe. Men ordrene kom ikke, i dag heller.

Upraktisk til hagearbeid er jeg; mangler forståelsen, tror jeg, Men det er nok tilfeldigheter som har ført til fritakelsen, mener jeg. For noen år siden skulle jeg overgå min nabo som hadde kjøpt motorisert kantklipper. Jeg bare måtte kjøpe en større og finere en. Dyr var den og! Fruen kom ut for å bivåne testslåingen, og med stor iherdighet gikk jeg løs på oppgaven, skulle bevise investeringens lønnsomhet. Da jeg endelig så opp, så jeg rett inn i fruens skrekkslagne og rasende brune øyne, mens hun febrilsk ropte at jeg måtte slutte, noe motorbråket overdøyvde. Jeg hadde slått ned det meste av årsbeplantningen og litt av fjorårets. Det ble beordret salg av kantklipperen, neste dag, med tap! Og det ble en vandrehistorie ut av hendelsen, som også ble malt. Vi var lett gjenkjennelige på bildet.

Neste fadese var da jeg en godværsdag gikk og så på at hagen var litt rufsete nede ved gjerdet, ved gangstien. Handling fulgte tanke, jeg kvettet ljåen og finslo hele lengden, ca 50 meter, langs gjerdet. Fornøyd sto jeg nede ved porten da fruen kom av jobb, ville se hvor glad hun ble over tiltaket mitt, at jeg hadde sett at det måtte stelles litt. Fruen ble rasende, igjen. Jeg hadde slått ned alle hekkplantene hun hadde plantet langs gjerdet, de som, i sin tid, skulle skjerme for lyd og innsyn fra trafikken. Så grundig var jeg at de aldri kom opp igjen.

Spikeren i kista kom da hun skulle ha besøk av hagelaget. I uker hadde hun stelt hage og beplantning og alt sto og bare ventet på kjennerne. På en snartur i garasjen, rett før de skulle komme, oppdaget jeg at hun hadde glemt å frisere stykket bak garasjen. Litt gras og noen hvite blomster sto igjen. Dette måtte ordnes straks, og igjen svingte jeg ljåen. Nå kunne fagfolkene bare komme, noe de da også gjorde. Etter hagevandring og skryt, ble det kaffe og kaker, og fruen ville gi dem en liten overraskelse. Fort smatt hun ut og bak garasjen for å hente blomstene hun hadde gjemt og spart til anledningen! Men der hadde min grundighet ikke latt noe stå igjen. Det ble ikke blomster til laget, og heller ikke kjeft til meg, denne gangen. Men, jeg ble for alltid fritatt for hagearbeid.