Versting

Må innrømme at jeg har raljert over pensjonistene jeg kjenner, de som etter hvert bare snakker om gamle dager, det vi si da de var unge; hvordan verden var da og hva de opplevde og foretok seg. Har ironisert over hvor klare og detaljerte minnene deres blir. Hvor mye det betyr for dem, at vi andre orker å høre på. Jeg skulle aldri bli som dem! Leser de aldri aviser, bøker, eller ergrer seg blå over hvor dårlige programmene, reprisene, på nrk er? Eller misunnelig får pustebesvær av å legge merke til hvor dyre og flotte tjenestebilene i kommunen er blitt; bare SUV’er og firehjulstrekkere som blir byttet i nye før de rekker å bli innkjørte? Manglet det ikke penger til skole- og helsesektoren? Skulle ikke eldretjenesten skinne og svømmebassengene fylles, i følge Jensemann, før han ble valgt og bruker statskassa i utlandet til å fremme egne jobbmuligheter i FN-systemet?

Kanskje er jeg treg som nekter å innse at jeg som pensjonist er gått ut på dato for samfunnet. At ingen orker å høre på gamle tøvkailla med sterke meninger og ingen arena lenger å framføre dem på? Har ikke vi 68-ere forsynt oss nok av kaka, allerede? Det demrer litt for meg; om minneforskyvningen fra nåtid mot gamle dager og barndom er biologisk betinget, er vel alt normalt og logisk; vi blander oss ikke i det samfunnsaktuelle men beveger oss stadig dypere inn i en ny barndom. Er jeg i ferd med å bli en versting, en tilbakeblikker?