Ærfuglegg

En seiler må regne med stilla, at sjøen ligger som lakka uten et vindpust eller krusning. Er man seilfantast i tillegg, startes ikke motoren med en gang. Man blir ganske enkelt liggende til vinden finner på å komme tilbake igjen. Tiden kan nyttes til å få i seg mat eller bare være der. For mange år siden lå jeg en fin sommerkveld sør i Toftsundet og ventet på vind mens jeg leste om seiltrim. En slitt sjark kom for halv fart tøffende bort til meg og en gammel fisker, en navnebror, spurte om jeg trengte slep. Jeg forklarte situasjonen, men så at han fant den noe skrudd; alle ville vel hjem før det ble for seint. Om man var vel bevart.

Det ble en lang og god prat om båter og fiske, om seiling før og nå, og utviklingen i samfunnet. Da han startet opp motoren igjen for å dra videre utover til Onstein, der han eide et hus, spurte jeg om han ikke savnet seilingen, den gode stillheten, lydene i naturen? Overrasket over spørsmålet kom svaret: ”Det ska e sei deg, Hans, at så lenge det finns en dråpe bensin å få tak i, ska det’kje ei mast eller et segl i min båt, det kain du lit på”! Så forsvant han raskt inn i styrehuset og kom ut med en gråpapirpose som han rakte meg over ripa. ”Sjå her, ta dem, så har du nokke å trøyt tia med te du får bør igjen”. Så dro han.

I posen lå tre ærfuglegg. Jeg kokte et av dem straks og sammen med kaffe og brødskive ble det kveldsmaten. Det ble god tid til å tenke gjennom møtet og forstå synspunktet hans. Vinden uteble og jeg måtte til slutt ty til motorkraft til hjemturen. Fruen sov da jeg listet meg til sengs.