Tidligere i høst satt jeg en søndags formiddag på toppen av Skutfjellet på Horn og fantaserte om fårikål, denne Norges nasjonalrett, tenkte jeg måtte huske på å nevne det for fruen, at vi kunne feire Fårikålens festdag siste torsdag i september. Hvor deilig hadde det ikke vært å kunne nyte en skikkelig fårikålmiddag sammen, bare vi to, gamlingene. Jeg kunne dra på tur mens hun laget middagen, så gikk jeg ikke i veien eller ufrivillig irriterte henne mens hun forberedte delikatessen, og kanskje så seg tid til å lage litt god dessert til også? Tanken forekom meg ganske så realistisk, jeg kunne se sau beite nede på jordene, nesten som de bare gikk og ventet på å bli lagd fårikål av.
Nå er vi i november og jeg har stadig like lyst på fårikål. Har ikke fått meg til å spørre henne ennå, opptatt som hun er søndags formiddag med gitarspilling og gode bøker; har liksom fått bedre tid til det nå som hun er pensjonist og må selv få bestemme hva hun vil lage til middag. Jeg er en tålmodig sjel, en dag må hun vel se på meg at jeg trenger fårikål, så godt som hun kjenner meg etter hvert. ”Salig er de tålmodige for de skal arve jorden” heter det i skriften. Jeg vil heller ha fårikål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar