Kabal

Bra er det at ingen har noe med hva vi bruker tida vår til. At det er til noe fornuftig, nyttig og inntektsbringende. Da hadde jeg ligget tynt an! For hva skal jeg ta meg til utpå kvelden, når TV-reprisene blir for mange og nyheter og annet man kan finne på internettet, er lest? Når biblioteket er stengt og uteliv ikke er noe alternativ? Heldigvis kan man, i all stillhet selvfølgelig, legge kabal på PC’n, uten at fruen eller andre vet om det og kan bry seg. Hun må gjerne tro at jeg holder på med noe viktig, oppslukt som hun ser jeg er. Lyden er skrudd ned, den irriterte katta ved siden av meg i sofaen. Så kan jeg nyte den lille seieren det er at kabalen går opp, bekreftelsen på fortsatt liv i toppetasjen.

Verre var jeg før, da laget jeg statistikk over tid og resultat, framstilte grafisk om utviklingen gikk rett vei, at jeg hele tiden brukte kortere tid på å få kabalen til å gå opp. Tall er gøy, innen rimelighetens grenser. Jeg har sluttet med det nå; å konkurrere med meg selv hele tida. Komikken i det ble for tydelig. Det får holde å følge med i oversikten som følger spillet, se til at vinnerprosenten ikke synker alt for mye, i takt med alderen.