Guitarboogie

Det hendte at jeg drømte om å bli en stor gitarist, i tenårene. Så sterkt var drømmen at jeg på postordre kjøpte et ”Jørgen Ingmann gitarkurs”, lærte meg noter og skaffet meg gitar, på avbetaling. Det var greit å ha en hobby å ty til på små og dårlig møblerte hybler når lekser og arbeid var over for dagen. Men jeg var nå ikke helt fornøyd med framgangen i spillinga, hadde sett for meg at musikken skulle flyte lettere og vakrere fra min hånd enn den egentlig gjorde. Det holdt da til “When the saints go marching in” og “Red river valley” mv i godt lag, og til barnesangene da datter og barnebarn var små. De holdt ut.

Litt tyngre var det, til å begynne med, å innrømme at fruen taklet gitaren på et høyere plan enn meg. Nå har jeg lært meg heller å nyte musikken hennes, enn å konkurrere om å være best. Likevel, det hender at jeg, når jeg er alene hjemme, tar gitaren og prøver meg på gamle takter. Så opplever jeg at fingrene ikke helt vil følge hodet. ”Guitar boogie”n blir ikke som før og gitaren havner i stuekroken igjen, som dekorasjon. Men det vet jo ikke besøkende…