Elgoksen

Vi møttes i går på Lille Horn, han i veikanten og jeg i bilen med vinduet nede, snart på tur heim fra hyttetomta. Ei god stund studerte han meg, virket det som, før han gikk over veien bak bilen og bortover ekra. Fant meg visst uinteressant og lite å bry seg om. Jeg derimot var oppspilt og strevde med å få fotoapparatet i posisjon, det er ikke hver dag jeg treffer storoksen, 20-takkeren hornsværingene snakker om og skremmer oss med når vi møtes. Nå sto han der, midt i julestemninga; nysnø på trær og eng i ettermiddagssol. Han likte ikke å bli fotografert, da diltet han inn i skogen og ble borte. Det samme ble bildene, autofokusen på apparatet fant de høye gresstråene i veikanten mer interessant enn oksen; de var klare som dagen, mens oksen var ullen og utydelig og ikke noe å lage skrytebilder av.

Shit happens! Irritert satt jeg i bilen en stund, i tilfelle den dukket opp igjen. Men øyeblikket var over. På vei til Andalsvågen fløy en stor havørn. Den fikk uvitende være stand in for oksen, stor nok som den var, til å skryte av.