Sixty5

Que Sera, Sera (Whatever Will Be, Will Be) sang Doris Day i min barndom, da sommernettene var lyse som henne og jeg ikke hadde andre bekymringer enn hva jeg skulle bedrive tiden med etter at dagens arbeid på gården var over, et arbeid vi ungene ikke slapp unna. Og som vi helt sikkert hadde godt av. Det fantes ikke lover mot barnearbeid, eller andre begrensninger i aktiviseringen av oss. Vi skulle lære oss å arbeide, og like det. Sånn var det bare, den gangen.

Nå har jeg vært pensjonist noen år og begynner å finne rytmen i det å ikke ha noe spesielt å ta seg til om dagene. Så kan man filosofere seg grønn på hvordan arbeidslivet var, hva man fikk ut av den perioden. Kunne man gjort mer, disponert tiden annerledes. Heller det enn å se framover og lure på hvor mange år som kommer og hva de (skal) fylles med. Eller kikke til sidene og se hvordan andre har det og hvordan de takler dagene. Fylt 65 og jeg er på tur inn i siste sving og har en langside igjen. Må nok bare innse det som et faktum. Det haster ikke å komme i mål, og det er godt å vite at man har en makker i banen ved siden av. Som ikke konkurrerer om å vinne. Det som skjer, det skjer…