Velfjordveien

Et kort sekund hadde vi øyekontakt før jeg suste forbi ham der han satt på en knaus tett ved Velfjordveien. Den tidlige morgensola fikk pelsen til å gløde. Kunne nesten se ut som han satt der og moret seg over oss morratravle bilister. Var nok en ungrev på vift, en som ennå ikke hadde skjønt hvor farlig verden var. Refleksen var umiddelbar; fotoapparatet, satt rett objektiv på? Jeg innså straks at sjansen var over, det fikk bli med bildet på netthinna, denne gangen. Jeg kjørte videre innover Velfjorden mens tankene stadig puslet med opplevelsen, litt treg som jeg var, så tidlig. Håpte at han klarte seg, unte ham det!

Tre dager seinere traff jeg ham igjen, en kilometer lenger innover denne gangen. Han lå i veikanten, påkjørt og drept i løpet av natta. Kvestet og ødelagt. Rask oppbremsing og ut av bilen, han kunne ikke ligge slik. Jeg la ham i grøfta, ute av syne for bilistene, før jeg dro videre. Trafikken dreper, fikk være glad det bare var en uerfaren ungrev denne gangen. Men tristheten satt i langt utover dagen.

”So ist das leben, kurtz und smutzig , aber doch so schön”. Ja, ja, sånn er det kanskje.