Gromlyd

Jeg har aldri vært lidenskapelig interessert i eller opptatt av biler. Selv om jeg er oppvokst i en tid da man måtte ha lisens for å kjøpe en, noe som etter hvert falt bort og flere kunne kjøpe seg bil av ulike modeller. Skulle tro at slike tekniske nyvinninger fenget en guttehjerne for alltid. Det var opprinnelig bare to biler i bygda; en VW-transporter man i dag ville kalt skolebussen, og brøytebilen var en utgammel lastebil hvor farten under brøytingen ikke var større enn at vi ungene lett gikk ved siden av den. Var snøskavlene av litt størrelse, måtte bygdas menn stille opp og måke brøytebilen gjennom dem. Til stor underholdning for oss unger.

Jeg har alltid kjøpt bruktbil, den skal jo bare frakte oss fra A til B. Poenget er at bilen starter og går når den skal og at det ikke er for mye trøbbel med den, liker ikke verkstedsregninger. At det følger status med fin bil, har jeg aldri forstått, snobbet nok heller nedover, uten å være klar over det.

Likevel stopper jeg opp og glaner forventningsfull når jeg, helst om sommeren, hører lyden av en V-åtter. Den lyden sitter i ryggmargen og får adrenalinet til å pumpe, og hjertet øker takten. Bilder fra stjålne turer med pappas 39-modell på 60-tallet, før øvelseskjøring og sertifikatets tid, dukker opp i hodet. Det å suse bortover landevegen, så grus og stein føk etter bilen og støvskyen minnet om kjøring i Sahara eller andre tørre steder, var en opplevelse som sitter i, fortsatt. Men det er lyden av V-8 motoren, gromlyden, når jeg ga gass, som gjør opplevelsen så fundamental, så ute av dimensjon. Kan hende alderen snart gjør at jeg glemmer å snu meg etter pene damer på gata, men hører jeg gromlyden, snur jeg meg, garantert!