”Livet fær ikkje likens åt med alle” sa min farmor til meg om jeg som smågutt følte meg urettferdig behandlet eller oversett og søkte trøst hos henne. Tanken streifet meg da jeg etter å ha handlet mat til å ha om bord i båten, kjørte Sørbyen og Strandgata hjem i dag og så en del av den økende flokken villkatter som holder til der; noen magre og ustelte og sikkert sultne også.
Kontrasten til vår egen, bortskjemte Pujan og hans halvspiste matfat med tørrfor, flere sorter kjøpmat, samt fersk fisk, kokt eller rå, gjerne samtidig, ble litt skrikende, liksom. Som hans selvfølgelige troning på beste sofaplass. Jeg bør kanskje jekke karen ned noen hakk om det ikke er for sent alt. Evert Taube tenkte neppe på Pujan da han i sangen ”Så Länge Skutan Kan Gå” synger: ”Och vem har sagt att just du kom till världen, för att få lycka och solsken på färden?” Men det ga en viss refleksjon.
Det føltes rett å utsette kveldsmaten med en liten halvtime…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar