”Ser du noe til huldra på turene dine”? spurte min gode nabo i dag, snart pensjonist han også, og siktet til mine daglige turer, de fleste av dem i skog og mark. Jeg stusset over spørsmålet, at det kom fra ham, men tullet det vekk med at det måtte i tilfelle være på Seljestrandåsen; et kjent sted for småfolket på Torgøya, i følge de riktig gamle her ute. Vi lo godt, begge to, vel overbevist om at huldra fantes ikke, i virkeligheten. I min barndom var huldra en del av tilværelsen, ikke bare fortalt i historier og eventyr, men tilstede i det daglige arbeid. Husker at om bestemor, som var fra Beiarn, ikke fikk kyrne inn i fjøset om kvelden, ropte hun på bestefar som måtte ”sette stål ” over døra; sette en øks eller kniv over den. Da gikk kyrne rett inn og på bås. Stål skremte huldra, sa hun. Vi barna på gården lo av opptrinnet, men så jo at det virket. Det samme gjorde mor mi, praktisk som hun var.
Plassene ute i naturen, der huldra holdt til, måtte vi passe oss for, så vi ikke ble bergtatt. Da var det gjort, vi ble enten borte eller gale på livstid. ”Aladekka”, en hule, formet som en sal med bord og benker under noen svære steinblokker, var en slik plass. Hvor nifst det var å gå dit, særlig i mørket om høsten når det regnet. Kunne bare ikke la være, måtte prøve å få sett dem. I ”Go’matkista”, en stor stein oppe i lia i Sandhornet, formet som en kiste, oppbevarte småfolket mat og bestikk som i lyse sommernetter ble dekket på ”Storhella” nedenfor, en svær flat og rund steinhelle, til selskap og dans. Også dit gikk jeg noen seine sommerkvelder for å se på dansen. Men huldra kom heller ikke dit. Så fantes hun nok ikke, likevel. I dag er stedene knapt synlige, overgrodd av busker og vegetasjon som de er. Har besøkt dem i enkelte ferier i voksen alder, men spenningen er borte, og stedene er små og unnselige.
Egentlig tror jeg heller ikke på huldra, nøktern som jeg oppfatter meg selv å være. Men, på bildet jeg tok i vinter, da jeg hjalp Svein å rydde skog, sto hun ikke og så på meg, under grana…?
Plassene ute i naturen, der huldra holdt til, måtte vi passe oss for, så vi ikke ble bergtatt. Da var det gjort, vi ble enten borte eller gale på livstid. ”Aladekka”, en hule, formet som en sal med bord og benker under noen svære steinblokker, var en slik plass. Hvor nifst det var å gå dit, særlig i mørket om høsten når det regnet. Kunne bare ikke la være, måtte prøve å få sett dem. I ”Go’matkista”, en stor stein oppe i lia i Sandhornet, formet som en kiste, oppbevarte småfolket mat og bestikk som i lyse sommernetter ble dekket på ”Storhella” nedenfor, en svær flat og rund steinhelle, til selskap og dans. Også dit gikk jeg noen seine sommerkvelder for å se på dansen. Men huldra kom heller ikke dit. Så fantes hun nok ikke, likevel. I dag er stedene knapt synlige, overgrodd av busker og vegetasjon som de er. Har besøkt dem i enkelte ferier i voksen alder, men spenningen er borte, og stedene er små og unnselige.
Egentlig tror jeg heller ikke på huldra, nøktern som jeg oppfatter meg selv å være. Men, på bildet jeg tok i vinter, da jeg hjalp Svein å rydde skog, sto hun ikke og så på meg, under grana…?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar