Elvis Presley

Det ble bare sånn, med Elvis. Fra de første, stjålne øyeblikk med Radio Luksemburg på 1950-tallet, noe seinere fra selvkjøpt Kurér Reiseradio. Ingen nådde hans nivå, verken Paul Anka, Little Richard, Cliff Richard, eller fløyelsstemmene Jim Reeves og Pat Boone. Elvis var, og ble, The King! Det furtne draget rundt munnen hans, mer enn fotarbeid og hoftevrikk, appellerte til noe i meg der jeg med stort pågangsmot, men med klossete dansetrinn og klamme hender danset til ”Love Me Tender”, ”It´s Now or Never”, og seinere ”Don´t be Cruel”, ”Return to Sender”, ”Good Luck Charm” osv på mange av landsbygdas ungdomshus, i findress, kjøpt for stor til en tynn guttekropp, skulle vokse i den, etter hvert, dyr som den var.

Melodiene ligger på You Tube, bare noen museklikk borte. Alt finnes på PC´n i dag. Og jeg har CD’ene. De får bli der, flashbackbildene de gir, irriterer og uroer meg; det ligner for mye på historiene til pensjonistene, de fra deres barndom; krystallklare og detaljrike. Dit vil jeg ikke, da ligger gammelmannssentimentaliteten like rundt hjørnet. Pokker ta den!