Det er hot i disse dager å være opptatt av huldra leser jeg
i nettavisene i dag. Filmen Thale
gjør det aktuelt på en ny og spennende måte.
Det er flere teorier om opphavet
til huldra, har jeg hørt; et vandresagn forteller at "Adam og Eva hadde en stor
ungeflokk. Da Gud en morgen kom for å se til familien i Edens hage hadde Eva ikke
rukket å vaske alle barna og hun gjemte unna de som ikke var vasket. Gud spurte
om det ikke var flere barn og da Eva nektet dette, sa Vårherre: «Så la alt det
som er skjult forbli skjult». Et annet sagn forteller at huldrefolket
opprinnelig skrev seg fra Adams barn med den første kvinne Lilith. Da Lilith mente
hun var bedre enn Adam, ble hun forvist og Gud skapte Eva av Adams ribbein. De
barn Adam hadde fått med Lilith skulle etter dette være skjult.”
Litt artig er det også å vite at Lardal kommune i Vestfold
har huldra i sitt kommunevåpen. Under min oppvekst, sies det, gikk huldredansen
på de avbeitede slettene rundt Storhella i lyse sommernetter. Mat hentet de i
Gomatkista oppunder Horsdalsaksla på Sandhornet, mens de egentlig holdt til i Aladekkasteinene
vest i Fløberget til daglig.
Ja, sånn for no dagan…
HORSDALKORGA:
SvarSlettEfter hvad gamle folk på Nordstranda i Gildeskål kan fortelle skal det ha bodd underjordiske et sted mellom Lekanger og Våg.
Gamlefolket i Horsdal bodde den tid på Lekanger. Det var først senere at de kom til Horsdal. Hvad disse gamle hette skal her være usagt.
En kvell i mørkningen kom en fremmed mann inn til dem og sier til husbonden: "Kan ikke kona di få lov å bli med mig hjem, min kone ligger i barselnød, men hun blir ikke forløst for det kommer et kristent menneske og legger hånden på hendes liv. Din kone skal ingen fare ha. Jeg skal selv følge hende tilbake hit til døra. Hun vil ikke trenge lengere tid enn høyst en time,"
Hannen sa at det fikk hun vel, hvis hun selv så det likt. Og kona hans ble med den fremmede.
Da de kom et stykke nord om Lekanger, syntes kona hun kom inn i en tett tåke. Omgivelsene ble borte for hende, så hun kjente sig ikke igjen.
De kommer til en stør gårdsplass, og da sier mannen: "Her skal vi gå inn." Og de gikk inn. Der lå en kone i barselnød. Lekangerkona går med engang bort til leiet og legger hånden nå hendes liv, og hun ble forløst.
Da hun hadde hjulpet til ved fødselen og forøvrig gjort sin plikt, kom mannen og fulgte hende på veien hjemover. De gikk et lite stykke til hun kjente sig igjen, og da var det ikke langt til Lekanger. Mannen fulgte hente til trappa. Før de skiltes, sa mannen: "Jeg har intet å betale med. Våre penger duer ikke hos dere. Men i morgen tidlig skal du finne en korg med mat her ute på trappa. Den skal du ta. Maten skal både du og dine spise med god apetitt, og korga kan du beholde for ditt bryderi og ha som din rettmessige eiendom. Hvad du senere måtte bruke den til, så skal du ikke ha noen skade av det. Og dermed var mannen borte.
Om morgenen efter fant kona en korg på trappa med mat i av alle slags. Maten spiste de, og korga beholdt de. Den skal fremdeles være i slektens eie. Men om de som har den nå, vil vise den til noen, vet jeg ikke.
Av folk som har sett den, har jeg hørt at den skal være meget vakker, men om det fremdeles følger noe velsignelse med den, vet jeg ikke.
Jo Gilding i "Nordlandsposten" 1933 .
Denne fortellinga er interessant å lese, sann eller usann. Den gir dybde og informasjon om tidligere tiders Lekanger og fyller opplevelseskrukka for oss (minnebrikken vår)Lekangerravn med ekstra godsaker.
SvarSlettMvh Hans K
Var det ikke denne historia vi ble fortalt om i barndommen, men da var det ikke noen storgård men berget i Skiposen?
SvarSlettÅsbjørn
Har ikke noe klart minne om det, men historiene kan variere med fortellerne. Interessant likevel!
SvarSlettMvh Hans K
Her er en annen variant av samme historia:
SvarSlettUnderjordiske
Åt eit par folk på Lekanger kom det ei natt ein framand mann. "E lyt be de slepp kjærringa di", sa han til mannen i huset; "før e ha mi liggjann på seng; ho ska ha små, men ho kan inkj bi forløyst innan ho ha fått lagd kristen hainn på live. E ska løv de da ska inkj kom noko ont over kjærringa di", sa han. "E ska inkj held henn frå da. Ho ska sjøl få rå", svara mannen. Kjerringa kledde seg og fylgde med; og dei gjekk no i eining til dei kunde vera på halvvegen til Våg. Då syntes kjerringa at landet tok til å bli so rangsnudd for henne; ho visste ikkje å få kjenning på noko. Han ho hadde havt fylgje med, hadde vore tyst heilt til dess det tok til å gang i sørr for kjerringa. Men då sa han: "E ska no lei de." Kjerringa let han få handa. Just i det same var dei komne i hus. Jaha. Kjerringa gjorde som ho var bedd; ho la handa over livet til henne som låg. Ho fødde, og den andre vaska og plegde barnet, slik det skal gjerast. Og dentid alt var avstyrt, vart det sett fram åt henne frå Lekanger. Men då ho hadde fått fliing, sa ho: "E ha no vel inkje meir å jer her, e?" "Nei, no ska e sei de ferdi", sa mannen. So sa han seg til å fylgja henne heim. Og dei vart no gangande i lag til dei var med stutroppa på Lekanger. "No treng du inkj meir mi hjelp", sa mannen. "Da nytta inkj før me å je de penga før turen. Men i mårro vel du finn ei korg her på hello; å dainn maten som e i henn, kan du trygt et". Um morgonen var det kome ei matkorg på tropphella. Det var eit slikt overhendig pent kjørel denne korga; ho var krina og skoren både på hanken og alt med seg, og dertil var ho mala. Korga skal elles vera til enno. Ho kom seinare til Horsdal, og der skal ho finnast. Slik har det vore fortalt, ja.
Orig. ms NFS Ragnvald Moe 9, s. 30