Fjortis

Det er så lett å bli sentimental når man blir gammel, har jeg hørt. Skal visst være et av de mest sikre og typiske gammelmannstegnene. Kanskje nærmer jeg meg den alderen. For da jeg satt her i dag tidlig og tenkte over at nå er yngste barnebarnet nettopp fylt fjorten og dagen er behørig feiret; med kaker og selskap og hans ”takk for gaven” med en stemme i begynnende stemmeskifte, var det hakket før jeg kjente et svakt vemod over situasjonen. Selv om jeg trøstet meg med at alt ”bare er i rute” i overgangen fra barn til voksen.

Egentlig har jeg ikke tid til å sitte i sofaen lenger og bare la tankene fly, nattas snøfall har skapt nedsnødde innkjørsler som må måkes før mildværet setter inn og gjør arbeidet tyngre. Og fruen kan sikkert finne på å nevne garasjen igjen, at vårryddingen der snart må tas. Best å komme henne i forkjøpet, for en gangs skyld…