Før i verden, kan jeg huske, gikk tiden så mye, mye saktere.
Formiddagene var lange og sjøen blankstille. Spissbåter av tre lå i landkale og
luktet tjære og sjøvann, -og kanskje litt fiskeslo etter gårkveldens seidorging
fram mot midnattstimen da sola så vidt dyppet seg i havet før den steg igjen.
Småhaugene var slått med ljå og raket med trerive; alt høyet måtte på hesja om
buskapen skulle ha høy nok en lang vinter i gjennom. På Lisjskjæret ventet
måsen trutt på matmulighet, og Torolfkaia på båt fra Bodø.
Så hadde man fortjent formiddagskaffen, sterk og god med
brødskive til, mens vinterkvite armer og arbeidssvett hår fikk en omgang sommersol.
Raust var ekstra kopper tatt med i tilfelle naboene skulle oppdage unnaluringa
og komme bortom en tur.
Ennå var det lenge
til middagen skulle stå på bordet; klokka tolv, presis…
Tror dette er noe av det beste du har tatt av bilder. Det formidler både onna, naturen og den spesielle stemninga det alltid var rundt slike kaffepauser, enten de var pun hammarn som her, i holtan eller på torvhaugan.
SvarSlettÅsbjørn
Tusen takk! Om det er alderen eller et godt minne, skal være usagt, men av og til kan stemningen rundt opplevelsen være ganske så nær det den var den gang...
SvarSlett