Folk er rare. Også naboene og tidligere kolleger, av og til. Jeg har alltid likt meg ute i naturen og har benyttet ledige stunder til turer, med eller uten kamera, eller turkamerater. Det er dette de uroer seg for, finner det litt unormalt og spesielt. ”Får du ikke lov til å være hjemme”? Eller: ” Er alt i orden med deg og fruen siden du alltid er ute av huset?” er vel de spørsmålene som stilles oftest mens de studerer meg nøye når svar avgis, føler jeg. Det er tydelig at svaret, ”Ja, selvfølgelig, jeg liker bare å være på tur” ikke står helt til troende, fortsatt. Skepsisen er der, i fjesene deres. Det hadde kanskje vært mer spennende for dem, om svaret hadde vært et annet. Men, etter alle disse årene med undring har de kanskje gitt opp å vente på overraskelser. Kanskje jeg bare er sånn? Så sitter jeg her, klar for tur igjen, og lurer på hvor jeg skal dra i dag. Det er i grålysningen og fruen sover ennå, det samme gjør Pujan, katten vår, etter en lang jaktnatt. Fangsten må ha vært mager, sulten som han var da han mjauet på døra og ville inn. Kanskje lå han bare nede i gapahuken i hagen og sov seg gjennom natta, han og?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar