Og tårer, hadde jeg nesten sagt, irritert som jeg er over tilstanden; den er til å gråte over for meg som aldri er syk. Det er i alle fall år siden sist. Kanskje er det å ta litt sterkt i å si at jeg er syk, egentlig. Jeg har ikke hatt feber, ikke behøvd å redusere daglig aktivitet på noen måte eller holde senga. Men, nesen har vært potte tett. Vel er den stor og romslig, som fruen ofte påpeker, og velegnet til snørrete dager. Jeg skulle så gjerne ha vært dem foruten, ubehagelige som de er.
Verst er det ikke å få noe gehør for lidelsene, fruens mangel på medfølelse og innlevelse i situasjonen er total. Ellers så åpen for og tålmodig lyttende til mine små og store pensjonistopplevelser, i dag mener jeg å se en viss humor i fjeset hennes når temaet bringes på banen. Selv Pujan, katten vår, er uinteressert i matfars vonde gane og bihuler. Fornøyd etter en bedre frokost da jeg slapp ham inn utpå morrakvisten, smatt han opp i sofaen, på pleddet, der han krøllet seg sammen og sovnet tungt, etter lydene å bedømme.
Får ta meg en tur i båten, se om jeg er frisk nok til å fiske litt? Hvorfor blir vi mannfolka alltid så mye sykere enn andre?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar