Kråker

Jeg er forbannet på kråkene, alle sammen. Visst er de intelligente så det holder, jeg opplever dem mest som hevngjerrige og langsinte. De husker meg og vi vokter på hverandre. Uvennskapet mellom oss oppstod da jeg for mange år siden monterte vindmåler i mastetoppen på seilbåten min. Vindfanen og skovlene satt i enden av en giverstang for å gå fri av masta, og utgjorde, oppdaget jeg umiddelbart etter montering, en ypperlig soveplass for kråka; høyt og fritt og ufarlig. Greit det, hadde den bare ikke gjort i sitt fornødne rett ned på dekk og storseil; jeg måtte spyle vekk dritten, daglig. Jeg gikk i tenkeboksen!

Resultatet av tenkingen var at jeg bandt sammen 3 stiger av 5 meter; for å nå toppen av masta som er 15 meter, og heiste dem opp etter storseilfallet, sikret meg, og klatret opp. På mastetoppen festet jeg en sterk tape med store tegnestifter tredd opp fra undersiden; her skulle ingen kråkefot få plass uten at den stakk seg. Tilfreds kunne jeg de to første dagene ikke se en eneste kråke; trikset virket! Trodde jeg, til jeg kom ombord tredje dagen, da lå tapebiter og tegnestifter på dekket, sammen med fersk kråkeskitt. I tillegg, etter en uke, så jeg at vindfanen var revet av og windexen bøyd. Nå var det krig. Den varte hele høsten. Dyrt ble det også, med stadig nye faner og windexer. Noe måtte gjøres. Etter at min gode nabo og seiler skjøt 4 av kråkene, og jeg i et anfall av kreativitet, malte fanen signalrød, stoppet terroren. Av og til så jeg kråkeskitt på dekket, men utstyret i mastetoppen syntes urørt. Jeg kunne leve med det og vi sluttet fred. Sånn er det i dag og.

Konsekvent overser jeg Kråkedagen, som er 7. mars. Jeg er seiler, ikke bonde. Denne dagen tok man, før i tida, varsel av kråka over hele Norden. Flakset den voldsomt med vingene, jublet bonden; nå skulle det bli mye poteter, kål og andre grønnsaker til høsten. Kråkedagen skal kråka hoppe på skaren. Om dagen viser seg grønn, blir våren tidlig og den blir skjønn, sies det. Ja vel!