Ihjelspist

I min oppvekst var det en dyd å ha matvett. Det vil si å ikke spise mer enn til man ble mett. Fråtsing ble sett på som en uskikk vi måtte holde oss for gode til. Jeg må motvillig innrømme at jeg tidvis fortrenger denne lærdommen, legger den lengst bak i skolten. I alle fall nå på ettervinteren når fersk torsk, lever og rogn står på menyen.

Det er for en barnslig sjel som å få bursdags- og julegavene samtidig. Alle hemningene kastes. Når så svigermor i helga snakket om stekte torsketunger, føler jeg at mattoppen er nådd for dette tidsrommet. Og jamrer fram et “Gudvelsigne sjarkfiskerne!”.

De få som er igjen av dem…