Evige jaktmarker

Jeg har spekulert en del på det, hva jeg skal gjøre når PJ en gang finner det for godt å dra til de evige jaktmarker. Tross alle sine nykker og manglende jaktinteresse, har han opparbeidet seg en skikkelig tung status i familien opp gjennom årene. Han har visst forstått det der med relasjonsbygging.

Barnebarna foreslår hund, til å ha med som venn og turkamerat. Og som skipshund når jeg er ute og seiler. Jeg vet ikke, jeg. Det er liksom mer styr med hund, innbiller jeg meg. Etter erfaringen jeg fikk med Tito, en litt vill cocker spanielhann i yngre år. Bildet knipset jeg tidligere i uka; av en ukjent dame med to store hunder. Dobbelt glede?

Nå viser PJ’n heldigvis ingen tegn til å ville forlate fortet. Han holder ut, og holder ut…