Mopeden

Kan man bli satt i fengsel nå for ting man gjorde i sin tidlige ungdom, for å kjøre moped, svært lenge før man var gammel nok? Eller ble straffen sonet gjennom en stivfrossen kropp vinterstid, etter stjålne turer bygda rundt, så lenge det var bensin på tanken?

Spenningen ved ulovligkjøringa satt som en vill glede i brystkassen i mange dager etterpå, til en ny tur var på trappene. Kanskje like mye om pappa oppdaget lånet av mopeden, før neste morgen når han skulle på jobb, hadde det travelt, arbeidskameratene på sine mopeder sto borte ved grinda med motorene i gang og ventet, og så oppdaget at det var tom bensintank. Raseriet; jeg kunne bare vente til han kom av jobb igjen, så skulle jeg få svi og det til gangs! Dagen gikk i lett angst. Men som regel var alt glemt etter en lang arbeidsdag. Friheten på mopeden, sommerstid, luft og lukt, og en fart man ikke oppnådde på sykkel, uansett innsats. Kanskje, om jeg kjørte dristig nok, ville jentene i bygda få øynene opp for sjarmøren, kortbukser og blåkvite legger til tross..

 

Internettbildet jeg fant i dag av mopedtypen; den gang hypermoderne, gir et minneblaff tilbake til 50-årskrisa, den jeg egentlig ikke hadde. Et bilde av disse moderne, japanske syklene, hadde fanget interessen, i flere dager faktisk. En tanke om at det kanskje ikke hadde vært så ille å gjenoppleve landeveisgleden, hadde slått rot, og mol standhaftig i tankene. Anledningen til å innlemme fruen i planene, kom en dag dattera vår, den gang først i 20-årene, var innom en tur. ”Hadde det ikke vært greit om jeg kjøpte meg motorsykkel? Så slapp vi to biler, billigere det også. Og så hendig til små turer i byen, til marinaen og ellers?”

Hadde jeg bare sett ansiktene på dem med en gang, hadde jeg kanskje rukket å stoppe, straks, før lattersalvene slo i veggene, og morsomhetene kom som erter ut av en sekk, før følelsen av å ha ”dret på draget”. Visst var det gøy å ha det artig, men, ikke akkurat da… ”Kan du se pappa for deg, i svart skinndress, med de tynne beina” hylte fruen, ”og med den store hjelmen, bare nesen vil stikke fram, dele lufta som en kniv”. ”Og nakkehårene, som en sopelime ut i lufta”, kvitterte dattera, ” skinnstøvlene, bootsen, store i størrelsen, du vil se ut som Donald Duck, pappa. Du bare må kjøpe den sykkelen”. Lattertårene trillet, det var humor på høyt plan, skjønte jeg. Og den ville ingen ende ta.

Det ble ikke motorsykkelkjøp, men en vanlig sykkel kom i garasjen, en DBS med 21 gear. Flittig brukt den og, gjennom mange år. Men, vi fant ikke tonen, uansett hvor stor hastighet jeg greide å tråkke den opp i. Vel lukter det sommer og nakkehårene står rett ut i farta, de få som ennå er igjen, men følelsen i brystet, den ville gleden av frihet og ungdom, kommer den, om jeg prøver i morra, igjen?