Draugen

Det hender, når jeg seiler om natta og det regner, at jeg får denne følelsen, av å bli iakttatt. At noen ser meg, følger med på hva jeg gjør. Er der. Når regnet siver ned nakke og rygg og kjøler, og hendene på skjøte og rorkult er valne.


Instrumentene forteller meg at alt er etter plan og forberedelser, og sikkerhetsmarginene gode. En slurk halvkald kaffe og litt Polly peanøtter holder meg våken nok til å innse at jeg har det bra og at alt er under kontroll. Aleneseiling om natta er utfordrende på så mange plan.

Er det draugen som leker i kjølevannet? Som venter og vurderer? Jeg skutter meg litt, husker bestefars fortellinger i bua at med naustet, med vegger, et vindu og en hvelvet færing til tak, sagd tvers av i røstveggen over døra. Parafinlampe og en liten vedovn gjorde garnbøtingen for ham levelig utover februarkvelden. ”Draugen, sa bestefar, seiler oftest i en båt med spjeret seil og er et varsel om død for de som ser ham. Draugen er en dauing, en gjenganger av døde fiskere som er blitt på havet, og ikke fått ei grav i kristen jord”. Vi frøs inne i bua, bror min og jeg, enda det sikkert var minst 30 graders varme der. Og så godt det var å gå hjem sammen med bestefar i mørket opp Sjyskaret, tause mot huset og kveldsmaten. De kom seg vel hjem engang, fiskerne?

I dag har det regnet hele dagen, silt ned, jevnt og trutt. Og det skal fortsette i morgen. Må en tur om bord i seilbåten da også, denne dragningen mot havet….