Det er et stort spenn fra Kvennvika til Amerika og Pat Boons
varme fløyelsstemme. Og like langt tilbake igjen, til egen, rusten røst og nesedrypp
på en kjølig høstdag. Så er heldigvis tankesprangene uten avstand i strandlige
ruslerier der egen fortreffelighet ikke behøver ha en øvre grense eller særlig
sannhetsgehalt. Og melankolien kan godt få ta et øyeblikks styring; som
kjennetegnet på godt moden alder.
Noen privilegier må vi kunne ha, vi gråhårete...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar