Serinakaker

Når gammelkallan er borte og færingene satt i naustet for godt. Og livet i fjærsteinene ikke lokker ungdommen, i alle fall ikke før sommervarmen og småseien er tilbake, er det litt stusselig å gå forbi naustene på min formiddagstrimtur, synes jeg. Den for å styrke helsa og matlysten før middagen.

Da er det lett å falle i fundering over tiden som kom og ga nye muligheter, andre enn dem som krevde naust og båt og kanskje en dragning til sjø og vind. Slike tanker som heller kunne tenkes under middagskvilens døs på sofaen.

Og som er borte igjen når fruen setter ettermiddagskaffen og julekakeboksens siste serinakaker på bordet…