Jeg har ofte raljert over gamlinger som går i barndommen og begynner å legge ut ungdomsbilder av seg selv på sosiale media og ellers. Og nå gjør jeg det her. Ikke fordi jeg synes jeg var spesielt ung og pen den gangen først på 1960-tallet, men fordi jeg her om kvelden hørte igjen «Regniga natt», Anna-Lena Löfgrens gjennombruddslåt, på radioen. På norsk het den "Gråtende Sky" og var en riktig så sentimental ønskekonsertsviske. Med nyinnkjøp gitar, så jeg i ungdommelig overmot for meg en lysende karriere som gitarist og øvde flittig når jeg tenkte meg usett og uhørt. Og melodien var grei den å spille, med både dur og moll og septimer -og andre vidløftige barreakkorder jeg hadde lært meg. Men akk, jeg innså jo rett så fort mine begrensninger på området. At noen ny Hank Marvin kom jeg aldri til å bli. Men, gitaren følger meg ennå.
Nå i kråa bak go'stolen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar