På vent

Nå skal jeg være ytterst forsiktig så mine humoristiske ytringer om Jonas' og Ap's mange rare politiske krumspring ikke går over i følt hets og krenkelse, noe som nærmest er populærsport der i gården etter hvert som innvandrerkulturen fester grepet i partiet. Og Jonas er nok, som mange andre, i ektefølt sorg over å ha mistet en Ap-ordfører og nær partikollega i den tragiske båtulykken. Men han klarer likevel ikke, som etter 2207-katastrofen, å la være å prøve utnytte tragedien politisk, til egen fordel. Teatralsk men kynisk, uttaler han til media: "Vi setter valgkampen midlertidig på vent. Vi skal drive resten av valgkampen for Ingrid". Ja ja, kanskje er jeg en grinete gammel kall, som ikke forstår verdien av kollektiv sørging under sterk mediedekning og med offentlig effekt.

Det må jeg kunne leve med så lenge...