Jeg er ingen soppkjenner. Verken med øyet eller munnen; jeg holder meg borte fra dem. I frykt for å ende livet med sopp i magen. Så hender det likevel på tur at den blinker til meg og får meg til å stoppe på stien og kikke nærmere. Som huldra i buskaset eller draugen i dragsuget utfor svaberget. Ja ja, det er høst og mørkner fort -og det er lite å bryne tankene på, tydeligvis.
Når en sopp blir interessant...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar