Jeg har alltid vært en rastløs sjel, utålmodig og stadig på farten etter litt ekstra action. Det blir fort kjedelig om det ikke skjer noe rundt meg. Fruen er mindre diplomatisk og kaller meg hyper, med hang til dramatisering. Hvor ofte har jeg ikke ønsket at jeg lignet mer på min mellomste bror som fyller år i dag. Ikke stordag, men likevel; bursdag. Hans velutviklede evne til å ta det rolig og stresse ned, stresset meg til tider. Mens jeg som barn var på skolebuss-stoppet i (meget) god tid før bussankomst, kom han alltid akkurat tids nok til å bli med bussen, men aldri for sent. Seinere, i ungdomstida, når vi skulle reise med ferga, var han sjelden ferdigpakket og klar til å dra før ferga var i ferd med å klappe til kai. Som sistemann om bord, ja vel, men han ble alltid med, -og spenningen kunne slippe taket.Også som voksne er vi ulike. Jeg halser rundt i fjell og fjære som en fuglehund på jakt, mens han trives godt i solsenga i hagen med sin kone og god mat og drikke i nærheten. Kunne ikke søskenlikheten vært jevnere fordelt; til min fordel? Så kunne Pujan og jeg intensivert den daglige konkurransen om å kapre sofaen…
Gratulerer med dagen, bror!
Takk for den, og lenge leve latskapen. Det er også fint å være på tur og nyte og se hva som rører seg i naturen :-)
SvarSlettDet er stor forskjell på å være lat og å ha god timing, og det er vel god timing du har vært best på av oss slik jeg opplever det. Og heldigvis har vi fin natur å oppleve der vi begge bor.
SvarSlett