Slaget

Det er så mangt jeg kan ruge over i den stille uke om jeg gir rom for litt refleksjon. Som eksempelvis slaget i Hafrsfjord i det herrens år 872. Slaget som regnes som opptakten til vår rikssamling. Og i 1872 feiret Norge sitt 1000-årsjubileum under Stortingets lederskap. I 1972 ble 1100-årsjubileet framhevet med Kong Olav, Regjeringen og Stortinget i spissen. Med stor pomp og prakt. I 2022 vil det gjennomføres et 1150-årsjubileum. Tanken er at slike markeringer gjør at hver generasjon får et nært forhold til Norges tilblivelse og utvikling. Som et av Europas eldste riksdannelser. Og her slår paradokset, ironien -og våre politikeres svik inn, i deres utrettelige arbeid med å avgi suverenitet; gi makta og styringa av landet til overnasjonale systemer som EU, FN, NATO og you name it. Samtidig som de vidåpner grensene og skattepengene våre for uhemmet innvandring. Og kanskje nynner de: «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett/Ja, vi elsker dette landet», eller «Sønner av Norge», «Norges Skaal» («For Norge, Kjæmpers Fødeland») og «Blandt alle Lande». Jaja, hva må vi ikke gi på båten for et par gode jobber i utlandet til eliten vår?

De har vel fortjent det...