Jeg får aldri helt tak i, hva det er med melodiene hennes
som trollbinder og fascinerer så sterkt. At jeg aldri har klart å høre dem
ferdig, men bytter til noe annet. Hun tar dem inn i hodet, liksom. Der de ikke
har noe å gjøre. Og selvesten huserer. Røttene hennes til Gildeskål bryter
gjennom på en ganske tydelig, men udefinerbar måte i dem, har jeg følelsen av.
Om det ikke bare er gammelmannen i meg som spøker..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar