Javisst var det en tragedie, nesten ufattelig for oss alle. Likevel, den årlige offentlige opprippingen av hendelsen gjennom storslåtte kollektive sørgemarkeringer, begynner å bli et plagsomt og politisk mediejippo satt i scene og styrt av partiapparatet. Her tjenes det penger på salg av mat og minneartikler ved minnesmerkene og partitoppene er i offentlig sørgemodus i media. Det fremmer deres politiske image og offentlige status, tror de. Og de som mistet sine kjære får ikke fred og anledning til å bearbeide sorg og kanskje komme seg videre. I min enfoldighet tror jeg at overdreven markering, ut over det folk flest føler er naturlig og nok, bare svekker den politiske gevinsten og sympatien de er ute etter. Når det blir minnedyrkelse og ikke utvikling av kreativ og ny politikk som gjelder, vil nok etter hvert arbeiderbevegelsen oppleves som en sekt på linje med Maran Ata og en viss Aage først på sekstitallet, der det ble mer underholdning enn religion. De romerske keiserne visste det var viktig å gi folket brød og sirkus. Det tror kanskje partitoppene også på.
Uten sammenligning forøvrig...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar