Tyst

Den sang så visst ikke for meg, sangsvana på Syltrenvatnet, da jeg stoppet et øyeblikk og vekket den midt i middagsluren. Men et langt blikk fikk jeg. Og ble nok funnet ufarlig, for etter et øyeblikk stakk den hodet ned i vingen og dormet av igjen. På svaners vis. Mens jeg litt forurettet fór videre.

Litt sangsvanesang hadde ikke vært av veien...