Sparegrisen

Før i verden, i min barndom, var det helt nødvendig å ha en sparegris å putte på de få myntene vi fikk eller greide å tigge oss til hos de voksne. Eller i heldigste fall tjente ved å gå ærender. Og så tålmodig vente til grisen inneholdt nok penger til å kjøpe det vi gikk og sparte til. Det kunne ta sin tid. Lang tid. Men jeg ervervet meg både klokke og sykkel på den måten. Og husker jeg rett; noen ører ble lirket ut av grisen i all hemmelighet og kjøpt slikkerier for, en sjelden gang.

Lysten overgikk oppdragelsen…