Og midt i steinfyllinga myldret blåklokkene i høstbrisen i
dag. Har sans for blåklokker, som kanskje sammen med tiriltunge, utgjør
sommer-blomsten over alle for meg. Også nå når høsten har tatt over. Og dermed
blåfargen i den valør den måtte framtre med fra himmelblått mot indigo. All
symbolikken blått omgir seg med, er i denne sammenhengen totalt uinteressant.
Jeg vil bare nyte synet…
Da gledes det over gleden; at tanken var flyktig. Fravær av bloggen din blir som å kutte morgenkaffen. Og de vaiende blå er lubne som sjefen sjøl. Førrbaska at de kun holdes oppe av ett vinglete , men dog så seigt siv.
SvarSlettJa, du får det sagt ;-) . Og da har jeg ikke noe å tilføye. Så gleder vi oss begge to over de lubne blå :-)
SvarSlett